Snø overalt

I natt lavet snøen ned. Vi våknet til et hvitt landskap, konturene var borte, og det var snø overalt. Hundene vekket oss opp tidlig, de måtte ut en tur. Og jeg kom meg trøtt og med halvåpne øyne gjennom huset til terassedøra for å slippe dem ut. Begge stormet mot terassekanten - og så forsvant de. Da sperret jeg øynene opp. For der som var gressplen med litt snødekke dagen før, var nå kommet en kjempestor snøfonn med løssnø. Hundene hadde det travelt med å komme seg ut, så de sprang rett i fonnen - og forsvant :-)

Frøya har vært med på dette tidligere år. Hun bråsnudde og kom tilbake, gikk inn langs husveggen og kom seg ut på andre siden der det var mindre snø. Der gjorde hun fra seg fort og greit, og kom inn for å legge seg igjen.

Men Sonny, stakkar, hun skjønte ingenting. Hun forsvant i snøen, jeg kunne ikke engang se ørene hennes, måtte bare gjette hvor hun var. Hun bakset seg framover, etter ei stund kunne jeg se ørene og hodet stikke opp en gang i blant. Hun kavet seg fram helt ned til gjerdet, og der prøvde hun å komme seg opp. Men det gikk ikke. Gjerdet er heldigvis høyt nok til å holde hundene i hagen ei stund til. Jeg prøvde å få henne til å snu og komme tilbake, men det klarte hun ikke. Denne situasjonen overrasket henne fullstendig.

Til slutt måtte jeg ta på meg støvler og yttertøy, vasse ned i den dype snøfonna og lose henne opp til huset. Hun var helt desorientert, stakkar. Dette var en uventet opplevelse på morgenkvisten.

Når vi så skulle stå opp for godt, var humøret på topp igjen. Først var hun forsiktig med å gå ut, listet seg over terassen og sjekket forholdene. Så tok hun mot til seg og hoppet ut i snøfonna. Denne gangen gikk hun delvis i de første sporene og fikk litt mer kontroll over hvor hun befant seg. Frøya, den luringen, gikk etter Sonny. Hun lurte henne til å tråkke vei for seg. Så slapp hun å bli så våt og kald.

Alle dyrene i nabolaget ser ut til å mistrives med så mye snø. En stor reinflokk har tuslet langs veien foran huset hele formiddagen. Håper de ikke blir påkjørt, bilene kjører ganske fort forbi hos oss.

Den første snøen!

Det snør, det snør!

Sonny jubler, snø er noe nytt og spennende for henne. Hun danser rundt i det kvite, myke som ligger på marka. Hun ruller seg, stikker snuten under snøen og springer framover. Snuten og hodet blir som en plog i snøen. Dette er noe av det morsomste hun har vært med på. Hodet hennes ser til slutt ut som en snøball, bare de glade, livlige øynene titter fram og et par spisse ører stikker opp.

Her er  livsglede!

Frøya er roligere. Hun har vært med på dette underet flere ganger. Hun vet at snøen er våt og kald, den blir både slapsete og skitten. Men Sonny er totalt uvitende om alt slikt. Hun bare gleder seg over det store underet som har skjedd. Naturen er blitt hvit, helt annerledes enn den var i går. Kulde merker hun ikke, og når hun blir våt, bare rister hun på seg. Ungdommens livslyst overvinner alle hindringer.

Kantareller i oktober

I dag fikk vi en fin tur i marka. Hundene var elleville, de sprang rundt oss i et stort tempo, hoppet over grøfter og undersøkte alt de kom over. Etter ei stund roet de seg ned. De hadde mye energi som måtte ut. 

Nå er det lett å springe i marka. Gresset er visnet ned, og terrenget er mer oversiktelig for en liten hund. Men tyttebær og krekling finner de fremdeles. Dessuten er det en del sopp enkelte steder. Til vår store overraskelse fant vi kantareller. Det hadde vi ikke forventet. I slutten av oktober er det ikke vanlig å finne fersk kantarell - spesielt ikke etter ei uke med frost i marka. Men i dag fant vi bra mye og fylte en stor pose. 

Hundene hjelp oss å lete. Sonny kom til stadighet med en sopp i munnen, men det var ikke kantarell hun kom med. Og siden jeg er usikker på sopp, turte jeg ikke å ta imot det hun gav meg. Og da spiste hun soppen selv. Jeg regner med at hun vet hva som er spiselig, hun koste seg i alle fall med fangsten. Frøya er litt mer forsiktig, men hun spiste også sopp i dag. Kanskje vi kan prøve å lære dem opp til å samle sopp for oss? 

Ellers var det glatt på skogsveien. Vinteren nærmer seg, nå må vi kle oss godt og sørge for skikkeliog fottøy dersom vi vil være i marka. Fremdeles må vi et stykke opp i høyden før vi møter snø, men den kryper lenger og lenger nedover i fjellsidene.  

På toppen av Storhaugen så vi ei ørn. Det er nok et par som holder til hos oss, like før så vi den andre ørna gli sakte nedover mot sjøen. Bildet er litt uklart pga avstanden og dårlig zoom, men vi kan skimte den store ørna på bildet