Nyttårsbadet

Frøya liker ikke å bade

Hundene fikk ikke noe julebad i år. De er mye ute, og vi hadde det veldig kaldt før jul. Derfor bestemte vi oss å vente med badet til det ble mildere i været. Og i dag, nyttårsaften slo vi til. Varmegrader ute, og varmt og godt inne. Frøya ante nok at noe var i gjære, hun ville bare ut å gjemme seg. Det er to ting hun hater; bading og kloklipping. Men nå slapp hun ikke unna, ingen skjulesteder var gode nok. Hun ble geleidet inn på badet og opp i badekaret. Der ble hun vasket, shamponert og "balsamert" etter veterinærens oppskrift. To ganger shampo med skylling innimellom, og til slutt balsam som skulle masseres inn og sitte i pelsen i 20 minutter. Det ble en prøvelse for oss alle.

Sonny er litt betuttet

Sonny var en ivrig tilskuer, hun ante visst ikke at det var hennes tur etterpå. Hun ville absolutt hoppe opp i badekaret når Frøya ble vasket, det var ei utfordring å holde henne unna. Men når balsamen skulle sitte i Frøya sin pels 20 min, måtte de bytte plass. Frøya på golvet og Sonny i badekaret. Da fikk Sonny et lite sjokk. Det ble ikke slik hun trodde, og da ville hun ut på gulvet. Men dengang ei. Hun måtte pent finne seg i å gjennomgå det samme som Frøya. Når balsamen satt i pelsen til Sonny, ble Frøya tatt opp i gjen i badekaret og fikk pelsen skikkelig skyllet ut. Det var hun nesten glad for, men bare nesten. Hun ble deretter tørket etter alle kunstens regler.

Så var det igjen Sonny sin tur. Pelsen hennes ble også skyllet godt, balsamen forsvant, og så ble hun tørket. Da var det to glade hunder som slapp ut av badet og kunne springe noen "tørkerunder" i huset. En travel seanse både for eier og hunder. Det ikke Frøya vet, er at klørne skal klippes i neste omgang.

Romjul

Sonny i den nye senga

Vi har hatt en kald og mørk periode i desember, og det har ikke vært fristende å gå ut. Når romjula så kom med nydelig vær og lite snø, har vi prøvd å være ute så lenge vi klarer hver eneste dag. Hundene jubler. Frøya har ikke hatt godt av den rolige perioden, eller retter sagt: Hun har hatt det så altfor godt. Etter de lange månedene med pelsavfall og dårlig matlyst har hun fått en kjempefin pels og svært god matlyst. Da er det lite lurt å være mye inne. Nå trenger hun mosjon (og mindre mat). Gode nyttårsforsetter! (vi har allerede begynt.)

Skal tro hva som er her?

Her er kaldt, 8-10 kuldegrader i snitt, og svært mye kaldere i marka. Men her er lite snø, så vi kan gå innover skogsveien. Og det medfører at hundene kan springe løse. Heldigvis er det ikke rein i marka akkurat nå, og de få elgene vi ser, holder seg unna.

Hundene har gensere på seg, og det hjelper mot kulden. De liker ikke å bli kledd på, men jeg tror de synes det er OK å ha på seg noe som varmer i denne kulden. Sonny sin er for kort, og Frøya sin er for vid. Kanskje de får seg nye gensere i vinter? Får se.......

Her har skjedd noe interessant

Vi grur oss til nyttår og raketter. Hittil i romjula har vi bare hørt en rakett, heldigvis, men det er ofte mye uvettig rakettoppskyting hele romjula - og til langt ut på nyåret. Håper det er slutt med det, for hundene blir livredde. Selve nyttårsaften bruker vi å ta med oss hundene og katten Missy i bilen og kjøre en tur. Da blir de roligere og reagerer ikke så mye på all smellene. Vi finner oss et utkikkspunkt langt fra folk og ser på raketter. Gjerne i Svingene, der er ikke et menneske å se, men vi har god oversikt og får med oss det meste av raketter i Voje, Bresja, Annfinnslett og Storfjell - og på andre siden av fjorden. Ikke verst å sitte der på nyttårsaften :-)

 Mye rart å se i marka

God jul!

Vi ønsker slekt og venner God jul!

Hilsen Berit og Tore,

Sonny, Frøya og Missy

Lillejulaften - en travel dag

Vi er snart ferdige med juleforberedelsene, og ser fram til at julen ringes inn. Familien er samlet i år, det er kjekt :-)

I julestria er det er mye som skal ordnes, og alle må gjøre sitt skal vi bli ferdige. Juletreet står fremdeles i skogen, og den yngre generasjon skal ut i dag og hente årets furu. Jeg vil helst ha gran,de fine furuene vokser så sent at jeg synes det er synd å hogge dem ned. Men de som hogger treet, får bestemme, og de sier det blir furu i år.

Den siste tiden har vi hatt snø og sprengkulde, så både tobeinte og firbeinte har trivdes best innendørs. Men både Sonny og Frøya får være med og hente juletret. Det synes de er stor stas. Treet bryr de seg selvfølgelig ikke om, men å få gå i marka er topp. Vi har ikke så mye snø for tiden, så en lundehund klarer godt å komme seg fram i marka i dag. Begge to har mye oppspart energi og springer rundt, hopper og danser i marka når de kommer ut. Der er mange spennende lukter, og det er lenge siden de var i Bresja. I dag har vi -10 grader, og det er ikke så veldig kaldt, men kaldt nok. De må ha gensere på seg når de skal i marka. I Bresja er det nok 5,6 grader kaldere enn hos oss. Genserne er ikke så vldig populære, men de tolerer dem under tvil :-(

Ute i hagen sitter to rever og passer på oss. De håper å få en godbit, eller stjele seg en matbit fra hundene, men det synes ikke hundene er kjekt. Frøya er ganske avblansert og bjeffer bare liltt på dem, men Sonny tar helt av. Hun er ikke begeistret for revene som tusler rundt hushjørnene. Hun sier fra når hun hører revene kommer rundt hushjørnet - selv om det er midt på natta, og da blir det mye bråk. Vi har måttet lukke igjen soveværelsesvinduet i håp om å stenge lydene ute, men det hjelper ikke. Hundene, spesielt Sonny, har en fantastisk hørsel (og en god stemme).

Reinsdyret Rudolf og mange av vennene hans kretser rundt i området. helidgvis holder de seg unna hagen i førjulstida, men det er koselig å se dem når de tusler rundt på marka og graver etter mat. De vil holde seg i området i vinter, ser det ut som.

Frost gjør at vi er sent ute med flere ting, blant annet røykelaksen. I år har vi røykt ørret, regnbueørret. Den ser kjempefin ut, men når det blir så kaldt, er det vanskelig å få den til å ta røyk. Eldste sønn fyrte opp i røykeriet i går, og han må fortsette i dag. Vi håper at resultatet blir brukbart. Resten av ørreten og laksen må vente til det blir mildere i været.

Kakene er kommet i boks, og mye er allerede spist. Det er før jul småkakene smaker best. I jula har vi så mye annet godt at ingen bryr seg om småkaker. Men etter jul blir de populære igjen. Så rester blir det lite av, og småkakene blir ikke revemat.

Julemenyen er pinnekjøtt og kålrabistappe. Far i huset må skjære opp pinnekjøttet så vi får vannet det ut til i morgen. Tradisjonene må følges, det er viktig :-)

I ettermiddag og kveld går vi på førjulsbesøk, tar mot gjester og bytter julegaver. Ingen har tid til å sette seg ned, men alle blir til slutt overtalt til å ta seg en kopp kaffe og noen småkaker. Det hører med til førjulstida. Kjempekoselig med en liten pause i alt styret.

I morgen formiddag skal vi en tur på kirkegårdene, sette ned krans og tenne lys. En fin tradisjon som vi synes det er viktig å følge opp. I år ser været ut til å bli bra, og det er alltid så stemeningsfullt å se alle lysene på kirkegårdene som lyser opp den mørke julekvelden. Gudstjenesten begynner kl.14, og med den får vi en fin start på julehelga.

Juleforberedelser

Sonny 9 måneder

Julen nærmer seg, og da skjer det mye rart i huset - i alle fall fra en lundehunds synsvinkel. 3 år gamle Frøya er blitt en voksen, pertentlig frøken. Hun har vært med på alt dette tidligere, og hun gjør sjelden noe galt. Sjeldne og rare lukter kan få litt ekstra oppmerksomhet, men så ser hun overbærende på oss og går videre.

Sonny, derimot, synes alt oppstyret er kjempeartig. Hun skal være med på alt som skjer - verre enn en liten unge. Alt er nytt for henne, og hun sjekker ivrig alt som kommer inn i huset. Vi må passe ekstra på for å holde henne unna, mye kan være farlig. En dag kom hun inn med rødmaling på hodet og over ene bakfoten. Da hadde hun hjulpet til med å male en julenisse, uheldigvis var det oljemaling- Vi er mest redd for at hun skal spise farlige saker. Matlysten er det nemlig ingen ting å si på.

Sonny har også fått en ekstra forkjærlighet for snorer, bånd og reimer. Alle disse gnager hun over så snart hun kommer til. Refleksvestene, et par halsbånd, skoreimer, snorer til jakker og alt hun når tak i gjør hun kort prosess med. Støvlettene mine har mistet pyntereima. Og da Tore hentet poteter, en potetsort i hvert plastnett, gnagde hun over hanken til hvert nett, ganske systematisk.Så avsluttet hun det hele med å ta en rå potet med seg i kurven for å kose seg med. Den spiste hun opp, glad og lykkelig :-) I grunnen erdet noe som kjennetegner Sonny. Hun er alltid strålende glad, blid og imøtekommende. Hunden lever med hele kroppen.

Nå skal vi igang med julefotograferingen. Er spent på om vi får det til. Tenkte at vi skulle få et bilde av hundene med nisselue, men hittil har de boikottet alle forsøk. Enten kryper den ene under senga og gjemmer seg, eller så stikker den andre ut og nekter å komme inn før hun er sikker på at kamera og nisseluer er lagt bort. Skal tro om de forstår hva vi snakker om?

Snø overalt

I natt lavet snøen ned. Vi våknet til et hvitt landskap, konturene var borte, og det var snø overalt. Hundene vekket oss opp tidlig, de måtte ut en tur. Og jeg kom meg trøtt og med halvåpne øyne gjennom huset til terassedøra for å slippe dem ut. Begge stormet mot terassekanten - og så forsvant de. Da sperret jeg øynene opp. For der som var gressplen med litt snødekke dagen før, var nå kommet en kjempestor snøfonn med løssnø. Hundene hadde det travelt med å komme seg ut, så de sprang rett i fonnen - og forsvant :-)

Frøya har vært med på dette tidligere år. Hun bråsnudde og kom tilbake, gikk inn langs husveggen og kom seg ut på andre siden der det var mindre snø. Der gjorde hun fra seg fort og greit, og kom inn for å legge seg igjen.

Men Sonny, stakkar, hun skjønte ingenting. Hun forsvant i snøen, jeg kunne ikke engang se ørene hennes, måtte bare gjette hvor hun var. Hun bakset seg framover, etter ei stund kunne jeg se ørene og hodet stikke opp en gang i blant. Hun kavet seg fram helt ned til gjerdet, og der prøvde hun å komme seg opp. Men det gikk ikke. Gjerdet er heldigvis høyt nok til å holde hundene i hagen ei stund til. Jeg prøvde å få henne til å snu og komme tilbake, men det klarte hun ikke. Denne situasjonen overrasket henne fullstendig.

Til slutt måtte jeg ta på meg støvler og yttertøy, vasse ned i den dype snøfonna og lose henne opp til huset. Hun var helt desorientert, stakkar. Dette var en uventet opplevelse på morgenkvisten.

Når vi så skulle stå opp for godt, var humøret på topp igjen. Først var hun forsiktig med å gå ut, listet seg over terassen og sjekket forholdene. Så tok hun mot til seg og hoppet ut i snøfonna. Denne gangen gikk hun delvis i de første sporene og fikk litt mer kontroll over hvor hun befant seg. Frøya, den luringen, gikk etter Sonny. Hun lurte henne til å tråkke vei for seg. Så slapp hun å bli så våt og kald.

Alle dyrene i nabolaget ser ut til å mistrives med så mye snø. En stor reinflokk har tuslet langs veien foran huset hele formiddagen. Håper de ikke blir påkjørt, bilene kjører ganske fort forbi hos oss.

Tur i marka

Frøya

Lørdag og tur i marka er blitt en tradisjon - så sant vær og føre er brukbart.

Været var fint, men var det brukbart føre på Skogsveien? Vi ville prøve, så vi tok med oss hundene og gikk innover. Nattefrosten hade slått til, så det var ganske lett å gå på veien. Etterhvert som vi kom lenger innover, var der mer snø, men vi kom oss helt inn til Storbakken. Ikke verst - i november :-)

Sonny

For en gangs skyld var det flere der inne. Det var folk på flere hytter, og og noen gikk bare en tur innover i marka, slik som oss.

Hundene storkoste seg. De sprang rundt oss hele tiden, og det var mye rart å undersøke. Vi har ikke vært innover Skogsveien på flere uker, så der var nok nye lukter og mye rart å se. Sonny fant som vanlig en sopp, og den gikk hun og bar på mesteparten av turen. De fikk noen godbiter underveis, og da grov hun soppen ned i snøen. Eterpå hentet hun den og bar den videre. Merkelig. Vi har fått en hund som liker å lete etter sopp. Dette må vi jobbe mer med neste sommer.

Sonny

Frøya har fått en nydelig pels. Hun er blitt litt mørkere den siste uken, underpelsen har en dypere og litt rødere farge enn overpelsen.

Nå er hundene så like at vi må se nøye etter for å se hvem det er som kommer mot oss.

Frøya

Fint besøk

Så skjer det i år igjen - vi får elg på besøk i hagen. De gasser seg med hagebusker og planterester. De er nok de eneste som synes hagen min er verdt et ekstra besøk.

Vanligvis kommer ikke elgen opp til oss. Lundehundene har god stemme som de bruker ganske ofte, og det holder nok elg og rein på avstand. Men så har vi mye lauvskog rundt eiendommen, rogna har fremdeles mye bær, og de fleste trærne har myke og fine årsskudd som tydeligvis smaker godt.

Elgkua burde hatt vet nok til å holde seg unna, men hun vet nok at jakta er over, og da er hun ikke redd noe som helst. En liten lundehund kan sendes over i de evige jaktmarker med et velrettet spark. Vi er redde for at hundene skal bli skadet, elgen er ikke redd. Går jeg ut og roper, fjerner de seg fra området, men kommer tilbake så snat jeg går inn igjen.

Det verste er at de går rundt om kvelden og natta. Det hører hundene, og de sier fra, noe jeg ikke er så begistret over. Det hjelper ikke å lukke alle vinduer. Hundene ligger på vakt og hører den minste lyd, og da står de opp, bjeffer og piper. Nattesøvnen vår har de ikke den minste respekt for :-((

En annen flittig gjest er reven. I alle år har vi hatt rev rundt huset. Den kommer også snikende rundt hushjørnet i nattemørket. Reven er etterhvert blitt ganske husvarm, leter etter godsaker som hundene har gravd ned i bedene eller i snøen. Han ha fått seg mangt et godt måltid.  Den fantastiske nesen hans finner de fleste matrester.

Helgebesøk

Beatnic har vært på besøk hos oss i helgen. Han kjenner oss godt og trives i flokken. Hos familiemedlemmene er det imidlertid blandede følelser. Frøya bryr seg ikke så mye om den nye kavaleren. Hun lever sitt liv slik hun alltid har gjort. Vil han være med på det hun ønsker å gjøre, er alt OK, men velger han å gjøre andre ting, går hun til sitt eget.

Sonny, derimot, er strålende glad når Beatnic kommer. Hun hilser entusiastisk på ham. Hun følger etter ham. Hvis han ikke vil ut, prøver hun å lokke ham med seg. og ser på ham som en ny lekekamerat. De er ute i snøen, springer og koser seg. Beatnic har et godt lynne, han er stort sett glad og fornøyd og koser seg sammen med Sonny.

Men katten Missy liker ikke gjesten, hun er nok litt redd. Missy er ikke vant til store hunder, og Beatnic er adskillig større enn de to små lundehundene vi har. Når Beatnic er hos oss, foretrekker hun å forlate huset. Men siden hun bruker å sove inne om natta, kan hun få problemer. Beatnic sover i gangn, og det bruker Missi også å gjøre. Hun trekker ut på kjøkkenet og oppholder seg der, men av og til sniker hun seg forsiktig langs gangveggen for ikke å komme for nært Beatnic. Og han bryr seg ikke om en liten katt, så hun får være i fred. Vi håper hun roer seg ned og aksepterer ham.

Den første snøen!

Det snør, det snør!

Sonny jubler, snø er noe nytt og spennende for henne. Hun danser rundt i det kvite, myke som ligger på marka. Hun ruller seg, stikker snuten under snøen og springer framover. Snuten og hodet blir som en plog i snøen. Dette er noe av det morsomste hun har vært med på. Hodet hennes ser til slutt ut som en snøball, bare de glade, livlige øynene titter fram og et par spisse ører stikker opp.

Her er  livsglede!

Frøya er roligere. Hun har vært med på dette underet flere ganger. Hun vet at snøen er våt og kald, den blir både slapsete og skitten. Men Sonny er totalt uvitende om alt slikt. Hun bare gleder seg over det store underet som har skjedd. Naturen er blitt hvit, helt annerledes enn den var i går. Kulde merker hun ikke, og når hun blir våt, bare rister hun på seg. Ungdommens livslyst overvinner alle hindringer.

Søndagstur

Været kan bli ganske dårlig i slutten av oktober, og i går var kaldt og surt, is på veien og ganske vått i marka. Men i dag var det annerledes. Vått i marka, men litt mer sørpe på veien. Da var det ikke lenger speilis, heldigvis.

Vi tok med oss hundene, Sonny, Frøya og Beatnic, som er på helgebesøk hos oss. Hundene danset innover skogsveien. Beatnic er mye større enn lundehundene, så han luntet framover der de små hundene måtte sette opp tempoet. Men de hadde det kjempekjekt alle tre. På veiene var det vått og sørpete, men det stoppet dem ikke. Der var altfor mye å utforske og lukte på.

Sonny og Frøya er vant til å springe i marka, og de luktet seg fram på velkjente steder i dag også. Sonny fant en sopp som hun bar på i mange kilometer. Hun våget ikke å slippe denn eller grave den ned, da ville Frøya ta den - og det måtte ikke skje. Beatnic forsto ikke helt alt oppstyret rundt en sopp, så han bar luntet videre.

Hver gang vi stoppet opp, tok de seg en tur opp i haugen - eller de sprang noen runder på marka. Beatnic kan sette opp et voldsomt tempo, lundehundene har ingen sjanse til å følge ham. Men det brydde de seg ikke om, alle sprang i sitt eget tempo.

Oppe ved Janslielva var der en del snø. Vi kastet snøball til hundene, noe som var populært. Frøya  og  Beatnic hoppet etter snøballene, de prøvde å fange dem i lufta, tygde snø og spyttet ut. Sonny har ikke helt forstått vitsen med snø. Men hun lærer vel hun også :-)

Alle hundene var våte og skitne, vi fikk en del arbeid før de kunne komme inn i huset. Men nå ligger de glade og fornøyde og sover, hver på sitt sted.

Frøken Frøya - en prinsesse!

Frøya har fått ny pels og ser fantastisk flott ut. Og det forstår hun godt selv. Nå er all den dårlige pelsen borte, hårløse partier er dekket av ny pels, og den nye pelsen har en dypere brunfarge enn den opprinnelige pelsen. Eller kanskje det er den originale pelsfargen som er kommet fram? Frøya har alltid vært lysere i pelsen enn søsknene og foreldrene - uten at det betyr noe. Men da pelsen begynte å bli dårlig, ble den matt og tapte farge. Det bekymret oss, for det virket unaturlig. Så begynte pelsen å forsvinne på enkelte områder av kroppen hennes. Det var enda mer bekymringsfullt, spesielt fordi det ikke kom ny hårvekst. I tillegg ble Frøya lett deprimert og virket litt trist.

Alt dette begynte etter den siste løpetiden. Kunne det være noen sammenheng? Samtidig fikk hun årets vaksine. Men veterinæren syntes hun så veldig kjekk og frisk ut. Da vi noen uker senere kom tilbake med henne, hårløs og matt i resten av pelsen, kunne han ikke finne noen årsak. Frøya så ikke ut til å være syk, men hun virket trist og motløs. Når vi gikk turer, var hun som før, glad og energisk, men ikke lenge etter lå hun i senga og sturet litt, brydde seg ikke så mye om det som skjedde rundt henne. Men som en gammel hund.

Kunne sykdom i familien ha en medvirkende årsak?

Det vet vi ikke, men veterinæren utelukket det ikke.

Vi har prøvd mye rart. Veternæren har tatt prøver (uten å finne noe galt). Vi har byttet for, prøvd med olje i foret, gitt henne youghurt og kefirmelk og kuttet ut det meste av ekstra godbiter.

Anneli har sendt oss spesialshampo og balsam, vi badet henne flere ganger i uka. Senere har vi fått en ny shampo mot kløe hos veterinæren. Bading med den nye shampoen + balsam og massasje var også et prosjekt.  Kløe var noe som kom senere, men når vi børstet henne grundig, forsvant kløen. Vi tror den hadde sammenheng med normal sesongrøyting. Nå er iallefall Frøya blitt fantastisk fin, den skjønneste hunden i verden :-) Hun ser flere år yngre ut, og humøret hennes er på topp. Figuren har forandret seg, hun er også blitt mer spenstig. Vi har fått den flotte hunden vår tilbake :-)

Kantareller i oktober

I dag fikk vi en fin tur i marka. Hundene var elleville, de sprang rundt oss i et stort tempo, hoppet over grøfter og undersøkte alt de kom over. Etter ei stund roet de seg ned. De hadde mye energi som måtte ut. 

Nå er det lett å springe i marka. Gresset er visnet ned, og terrenget er mer oversiktelig for en liten hund. Men tyttebær og krekling finner de fremdeles. Dessuten er det en del sopp enkelte steder. Til vår store overraskelse fant vi kantareller. Det hadde vi ikke forventet. I slutten av oktober er det ikke vanlig å finne fersk kantarell - spesielt ikke etter ei uke med frost i marka. Men i dag fant vi bra mye og fylte en stor pose. 

Hundene hjelp oss å lete. Sonny kom til stadighet med en sopp i munnen, men det var ikke kantarell hun kom med. Og siden jeg er usikker på sopp, turte jeg ikke å ta imot det hun gav meg. Og da spiste hun soppen selv. Jeg regner med at hun vet hva som er spiselig, hun koste seg i alle fall med fangsten. Frøya er litt mer forsiktig, men hun spiste også sopp i dag. Kanskje vi kan prøve å lære dem opp til å samle sopp for oss? 

Ellers var det glatt på skogsveien. Vinteren nærmer seg, nå må vi kle oss godt og sørge for skikkeliog fottøy dersom vi vil være i marka. Fremdeles må vi et stykke opp i høyden før vi møter snø, men den kryper lenger og lenger nedover i fjellsidene.  

På toppen av Storhaugen så vi ei ørn. Det er nok et par som holder til hos oss, like før så vi den andre ørna gli sakte nedover mot sjøen. Bildet er litt uklart pga avstanden og dårlig zoom, men vi kan skimte den store ørna på bildet

Pelsproblemene er over :-)

Frøya har fått ny pels, og den er nydelig. Foreløpig er det dekkhårene som er kommet tilbake, men vi regner med at underpelsen også kommer etter hvert. De hårløse flekkene er nå dekket av en rødbrun pels, noe mørkere enn den vanlige. Så fremdeles ser det ut som Frøya har dårlig pels, men det er bare ved første blikk. På hodet har hun en nydelig rødbrun farge med en hivt flekk i midten - akkurat som før. Rundt halsen og på føttene er pelsen svært tynn, men det er mer alminnelig røyting. Når vi børster henne, ser vi at hun fremdeles røyter litt, men også den prosessebn er snart over.

Matlysten er blitt bedre, og aktivitetsnivået øker. Hundene springer rundt i et voldsomt tempo, de har masse energi. Så nå har vi ei stor utfordring med å klare å følge dem opp :-)

Gjerder til å krype under

Sonny liker ikke å være innenfor gjerdet.

Hundene har stor plass, de har halve hagen der de kan springe, grave, leke og selvfølgelig gjøre fra seg på. Men er det nok? Nei, ikke for Sonny. Hun har oppdaget en verden utenfor hagen, og så bryter hun seg ut. Gang på gang.

Frøya er like sjokkert hver gang. Hun står og ser på, helt fortvilt over Sonny sine nye påfunn. Men det bryr ikke Sonny seg om. Hun kryper under gjerdet, hun klatrer mellom bordene på porten, hun drar unna greiner og stokker som Tore legger ved gjerdet for å holde henne unna - og i dag grov hun et hull i plenen for å få plass til å krype under gjerdet. Hver gang vi tror vi har stengt henne inne, finner hun en ny måte å komme ut på. Heldigvis har hun ikke prøvd å hoppe over, men det er snart den eneste veien hun ikke har kommet seg ut.

Tore synes hun er intelligent og oppfinnsom. Jeg er mer avmålt i mine meninger (I grunnen er hun litt rampete)

Hvorfor vil hun ut? Hun stikker nemlig ikke av. Når hun er kommet ut, går hun fram og tilbake langs gjerdet og vil inn igjen. Men det klarer hun ikke. Der er gjerdet effektivt :-)

Vi er veldig redd for at hun skal forville seg ned på veien. Bilene kjører fort og her er uoversiktelig, så det kan bli alvorlig farlig for en liten hund. 

Det ser ut som vi må skifte ut en del av det nye gjerdet, det er for elastisk. Vi må heller sette opp et kraftigere gjerde. Kanskje det vil holde henne inne?

10.10.10 En spesiell dato :-)

I dag våknet vi opp til snø. Riktignok bare små spor av snø på marka, men vi ser at det er hvitt langt nedover fjellsidene på Hamarøya. Og ute er det blitt mye kaldere bare i løpet av natta. Høststormen tok resten av bladverket på lauvtrærne, så de fine høstfargene er også borte. Nå ser vi nesten bare nkne lauvtrær som har forberedt seg på vinteren. Ei og anna selje har fremdeles blad, og rogna står full av knallrøde bær. Kanskje vi kan prøve å lage rognebærgele i år? Her er i alle fall råstoff nok. Det er noen år siden vi hadde så mye rognebær på trærne.

Datoen er spesiell, håper den ikke gir varsel om hvordan vinteren blir.

Hundene merker også at det er blitt kaldere ute. De er ikke så interessert i å oppholde seg i hagen over lengre tid. Sonny har også fått et lite tilbakefall når det gjelder renslighet. Hun synes visst det er mer behagelig å gjøre fra seg inne - selv om hun får høre det når vi oppdager etterlatenskapene hennes. Men Sonny er glad og fornøyd, hun forstår ikke helt hvorfor jeg lager bråk om så lite :-(

Frøya har fått mye ny pels. Den er mørkere enn den andre, så foreløpig ser hun ut som et uregelmessig sjakkbrett - lys bunn med mørke flekker. I tillegg røyter hun, så resten av pelsen er ganske tynn. Det er nok en av grunnene til at hun ikke liker seg så godt ute for tiden. Det blir litt kaldt. Men vi har brukt en vest på ryggen, og det har fungert bra. Nå var vi så skjødesløse at vi la vesten på bordet. Det skulle vi selvfølgelig ikke ha gjort. Sonny fikk tak i den, og hun benyttet anledningen til å tygge av alle bånd og fester. Sonny elsker slike utfordringer. Hun spiser opp tau, bånd og snorer. Ellers lar hun det meste være i fred.

Utbryteren slår til igjen!

Vi har utvidet hundegården - eller rettere sagt: Den inngjerdede delen av hagen. Arealet er dobbelt så stort. Nå har hundene er mye større område å springe rundt på. Med det samme var de forbauset og uforstående. Nå kunne de gå fritt rundt på et område som tidligere var "ulovlig". De ble veldig glade, danset rundt, lekte og luktet.

Men hvor lenge var Adam i paradis? Plutselig var Sonny på den andre siden av gjerdet. Frøya var like forbauset som oss andre, og etter mye styr og ståk fikk vi Sonny på innsiden og klarte å finne hullet i gjerdet. Det viste seg etterhvert at de var flere steder en liten, tynn og atletisk lundehund kunne komme seg gjennom gjerdet. Men alt ble tettet igjen.

I dag kom hun seg gjennom gjerdet igjen. Glad og lykkelig hoppet hun rundt på plenen foran stuevinduet. Hun hadde ikke tenkt å være på innsiden, nei. Det var med list og lempe jeg klarte å lure henne inn i kjelleren. Den nyvunne friheten ville hun ikke frivillig gi slipp på.

Denne gangen hadde hun klatret ut mellom to planker. Lundehunden har svært god bevegelighet i skuldrene, og det kan hun utnytte. Da hun var valp, brukte hun denne egenskapen til å komme seg gjennom stakittgjerdet, denne gangen kom hun seg gjennom plankegjerdet.

Det gikk en halv time, så var hun igjen på utsiden av gjerdet. Enda et hull å tette. Men det var ikke slutt med det, hun klarte å rive bort planken som ble satt opp foran hullet. Det har gått sport i å bryte seg ut. Og for hvert hull som blir tettet, finner hun et nytt - eller en ny måte å komme seg ut på. De to siste gangene har hun krøpet under gjerdet. Ingen kunne tro det var mulig, men Sonny klarer det utrolige.

Vi har en utbryterkonge i familien.....

Kjempefint høstvær

Denne høsten har vi vært heldige med været, sola skinner fra skyfri himmel dag etter dag. Bare synd at sommeren er over. Dagene er ganske korte, og om nettene har vi frost. Uansett, vi nyter finværet når vi har det.

Elgjakta er over, nesten før den er i gang. Jegerne har vært ute noen dager, men når vi har så mye elg i nabolaget, er jakta fort overstått. I går kom et annet jaktlag til Vojemarka, de skulle prøve å skyte den siste elgen de hadde på sin kvote. Og her var visst mer enn nok elg å velge i. Jegerne mente de så 6-8 elger bare i Vojemarka. Når jakta er over, kan vi slappe av. Ingen skumle jegere med børser gjemt bak busker og hauger......

Hundene storkoser seg i marka. De springer overalt, leter seg fram til de underligste ting, finner bær og sopp som de spiser, og Sonny plumper ofte ut i grøfter og myrhull. Hun bryr seg ikke om at det er vått. Hun bare rister seg og springer videre, glad og fornøyd. Frøya er mye mer forsiktig. Hun liker ikke å bli våt, så hun går heller rundt myrhullet og hopper over grøfta hvis det er mulig. Rart at hundene er så forskjellige. De har hver sine markerte personligheter :-)

Begge to følger oss hele tiden. De stikker aldri av, men hvis en av dem tilsynelatende skulle være borte, finner jeg den savnede i fullt arbeid - i ferd med å grave ut et musebol. Det er noe av det viktigste hundene våre kan gjøre - synes de selv. Det går foran alt annet. I år er det nesten ikke mus i marka, det er helst gamle musebol de graver ut. Men i fjor hadde de et toppår - håper det blir lenge til neste gang :-)

Pelsproblemer

Frøya hadde en nydelig pels - helt til i begynnelsen av juni.

Ved årets vaksinasjon sjekket veterinæren henne grundig, og da hadde hun en liten flekk med dårlig pels på høyre side, uten at det ga oss grunn til bekymring. Pelsen kom tilbake etter ei stund.

Men så begynte problemene. Hun mistet pels flere steder på bakparten, hodet ble grått, og resten av pelsen ble blakk og matt. Hun så gammel ut, selv om hun bare var 2 1/2 år. Vi ble bekymret, svært bekymret.

Etter flere samtaler med veterinæren og mange undersøkelser var vi ikke ikke kommet til noen løsning. Pelsen var like trasig, og håravfallet fortsatte. Skinnet var synlig mange steder. Hun begynte også å bli svært tynn i pelsen rundt halsen og enkelte steder på ryggen. Men potene hadde fin pels. Det mente veterinæren var et godt tegn. (Denne veterinæren skal ha spesiell kompetanse på pelsproblemer)

Kunne maten være løsningen på problemet? I utgangspunktet mener vi at friske hunder må kunne spise "normal" mat. Vi tror ikke at lundehundene på Værøy fikk spesialtilpasset for. De måtte nok nøye seg med rester fra husholdningen og det de fant i naturen. Våre hunder trenger imidlerid ikke å hente sin egen mat utendørs, de får servert tørrfor, youghurt, og litt annen mat. Men noen godbiter blir det alltid på dem. Og matfar er ekstra raus. Han deler så gjerne maten sin med alle som ser på ham med bedende øyne :-)

Frøya elsker også valpeforet, hun stjeler alt hun kan få tak i, hun sniker seg bort til fatet så snart vi ser bort et øyeblikk, og da er det bare sekunder før all maten er borte. Sin egen mat er hun ikke noe særlig begeistret for.

Men pelsproblemene gjorde at vi måtte legge bort alle uvaner og gå inn for et strengt kosthold. Nå får hun tørrfor, youghurt og litt spesiell olje for pelsen (Dr. Baddakys fiskeolje) -og av og til litt leverpostei.

I tillegg bader vi henne et par ganger i uka med Quistel shampo og balsam. (Takk til Anneli som sendte oss en flaske av hver sort :-) Etter hvert har hun også fått noe kløe, så veterinæren har gitt oss en annen shampo og balsam vi skal bruke nå i ettertid.

Og hvordan går det?
Frøya har begynt å få tibake pelsen. Den nye pelsen er rød og fin, flott "lundehundpels". Det tar lang tid å få all pelsen tilbake, men resultatet ser ut til å bli fantastisk. Når hun i tillegg røyter, ser det ut som at all pelsen skiftes ut. Håper alt er i orden til jul :-)

På bærtur

Har du hund, er du aldri ensom. Hunden er også en god turkamerat.

Lundehundene elsker å gå på tur, og våre hunder er intet unntak. De dagene jeg er hjemme, går de rundt føttene mine helt til de er sikker på at det blir tur. Da setter de opp tempoet, raser rundt i huset, ut i hagen og inn i huset igjen - i stor fart. Det er tydelig at tur er populært. Og en tur i marka er det absolutt beste som kan skje.

I dag gikk vi i fjellet bak huset for å se etter tyttebær. Hundene fant først mye krekling, som de spiste med god appetitt. Etter hvert så de etter andre bærtyper, og da fant de einebær og tyttebær. Enkelte dager kan de sette til livs ganske mye bær. De er flinke å plukke, og de leter ut den beste bæra :-)

Så ble de lei av å plukke selv, men snek seg til å stikke hodet i spannet mitt for å få mer bær på en lettvint måte. Men det stoppet vi ganske fort. Vil de ha bær, må de plukke den selv!

Sonny - Den gode hjelper

Sonny er en energisk liten valp. hun vil være med på alt som skjer, fra lange turer i marka til husvask. Uansett hva vi holder på med er hun med og deltar. Kanskje hun tror hun hjelper oss? I så fall prøver hun å hjelpe til så godt hun kan.

Dessverre er ikke hennes måte å gjøre tingene på lik vår måte. Når jeg vasker gulvene, hjelper hun meg ved å bite i kluten og dra den bortover gulvet. Våt eller ikke, det betyr ingenting. Hun drar av alle krefter og

er hun så heldig at den løsner fra kosten, springer hun ut på marka med den - og jeg etter :-) Dette blir etter hvert en morsom lek for henne. Fredag måtte vi bare stenge henne ute for å få vasket ferdig gulvene.

Støvsugeren har hun blandede følelser for. Når den er i gang, bjeffer hun og prøver å redde de forskjellige skattene som støvsugeren spiser opp. Hun vil gjerne jage den bort. Men samtidig synes hun den er spennende. Hun logrer, bjeffer, biter og drar. Alt må prøves for å få støvsugeren til å reagere. Og dersom munnstykket foretar en uventet bevegelse, hopper hun til side og angriper fra en ny posisjon. Hun er ikke redd eller stresset, men virker glad og fornøyd, samtidig som hun leker med støvsugeren. Og dette er god underholdning for oss andre :-)

Vakthunder :-)

Lundehunden har god stemme - og vet å bruke den.

Det er greit med en hund som varsler når folk kommer opp veien. Vi trenger i grunnen ingen dørklokke, hundene overdøver den. Dersom de ikke oppfatter at det er folk på trappa, setter de i å bjeffe med en gang gjesten trykker på dørklokken. Folk kan ikke komme i stillhet opp til oss. Hundene har god hørsel og sier fra med en gang noen nærmer seg. De skiller heller ikke mellom dyr og mennesker. Alt blir varslet, det være seg rev, elg, rein - eller katten Missy. Eller det kan være en nabo. Heldigvis blir ikke naboene skremt, men jeg tror nok de irriterer seg av og til :-)

Frøya har en lys, klar stemme, mens Sonny, til vår store forbauselse, har en mye dypere stemme. Det er lett å tro at bjeffingen kommer fra en mye større hund. Vanligvis er det Frøya som bjeffer, men nå har Sonny lært. Hun har gått i en god skole :-)

Umoden tyttebær og fritt for kantarell - men en flott dag i marka

Metereologen spådte regn og vind, men den spådommen slo ikke til - heldigvis. Vi hadde en fin tur, gikk på andre siden av vatnet, der vi vanligvis ikke går. Spennende for hundene, nye lukter og flere steder å grave. Sonny klarte å bli veldig skitten. Det er ikke noe nytt. Hun er ikke redd for å traske gjennom gjørme og skitt. Heldigvis forsvinner mesteparten av gjørma ganske fort.

Kantareller og tyttebær ble det ikke noe av. Det eneste jeg hadde i spannet, var fotoapparatet :-)

Møte med skogens konge - elgen

Det er mye elg i marka, det vet vi. Men vanligvis holder elgen seg på god avstand fra menneskene. Av og til er vi så (u)heldige at vi møtes, og det er ingen av oss noe glad for. Elgen er stor, vanvittig stor, og vi føler oss ganske hjelpeløse når en eller flere elger kommer mot oss på stien. Det er ikke uten grunn den kalles for Skogens konge. - Og det enten det er ei ku, en okse eller en kalv.
Denne dagen hadde jeg ikke kamera med, derfor må jeg bruke et gammelt bilde fra sist vinter. Er det samme elgen? Det vet jeg ikke :-)

Merkelig nok er det ikke vanlig å se elg på markene her på Halsen hos oss. Men bak haugen og i Bresja kan der gå flokker på både tre og fire elger, bare noen hundre meter fra huset vårt. Vi har lurt på om det er hundene våre som holder dem borte. Den eneste elgen som "har bodd" i hagen var den som gikk til angrep på leieboeren vår for et par år siden. Og den ble skutt.

Men i dag møtte vi en elg i marka, eller rettere sagt: Vi så en elg på kort avstand. Hundene oppdaget den heldigvis ikke. Den sto helt rolig nede i Kjeldabotsvatnet, så ut til å ta livet helt med ro. Men ørene beveget seg, så den var fullstendig klar over at vi nærmet oss. Etter min mening var vi altfor nær, jeg følte et sterkt ubehag. Hadde jeg vært alene, hadde jeg følt meg tryggere, men jeg er alltid usikker på hvordan elgen vil reagere på to bjeffende små hunder. Dersom den går til angrep, vil hundene komme og gjemme seg bak meg, og da kan det bli farlig for oss. Jeg tør i alle fall ikke å utfordre en elg :-(

Men vi gikk et stykke tilbake og tok en annen vei, hundene sprang glade og lykkelige med snutene i marka, totalt uvitende om hva som foregikk foran dem. Vakthunder? Tja.....

Vi fikk en fin tur, men på hjemveien var det nok flere elger ved stien. Sonny reagerer ikke på det, men Frøya er livredd elgen, og hver gang hun kjenner elglukt, går hun bak meg med snuten i leggen min. Når vi har passert den skremmende lukta, tripper hun glad og lykkelig foran meg igjen. Dette gjentok seg tre ganger på hjemveien. Så elg er det nok av i marka.

Det merkelige er at når elgjakta begynner, er det fritt for elg i dette området. Da trekker de opp i fjellet eller inn i mer utilgjengelige områder. De har en innebygd kalender, ser det ut som :-)

Glade hunder i marka

Denne dagen fikk vi ettermiddagsbesøk av Beatnic og familien hans. Været var fint, så vi tuslet oss en tur innover skogsveien. Hundene jublet. Det var noen dager siden siste langtur, så de hadde mye ubrukt energi. Vi var svært spente på Beatnic. Han brukte å gå denne veien sammen med sin tidligere familie. Ville han forlate oss for å lete etter dem, eller ville han holde seg til oss? Det var tross alt bare ei uke siden han ble omplassert.

Vi gikk sakte innover veien. Hundene oppførte seg slik de brukte. Sonny og Frøya sprang langs grøftene, side ved side. Beatnic gikk langs veien slik han var vant til. Han var ikke så interessert i noe utenfor veien, luktet mye rundt omkring, men holdt seg til oss.

Ved Kjeldabotsvatnet, over den andre brua, satte vi oss ned og lot hundene springe rundt. Beatnic gikk ned til vannet for å drikke, og da klarte han å bli forferdelig skitten. Der var gjørmete og mye vann. Dette syntes Sonny var spennende. Hun skyndte seg ned for å se hvor Beatnic hadde vært, og kom opp igjen like skitten :-) Frøya, derimot, passer seg for vann og gjørme. Hun er en mester i å holde seg rein. Forøvrig tok det ikke så lang tid før Sonny også var rein igjen. Lundehundene har en fin pels, de blir ikke så fort skitne - og er de skitne, tar det ikke så lang tid før de er reine igjen. Merkelig, men slik er det!

Beatnic ble i veldig godt hunør når han fikk være sammen med oss alle i marka. Plutselig begynte han å springe rundt. Det dundret i marka når han fór forbi oss. Han raste rundt i et voldsomt tempo. Og det syntes Sonny var stas. Hun begynte også å springe samme nmed Beatnic. Slik holdt de på ei stund, koste seg og sprang fram og tilbake så fort de klarte. En morsom lek som alle hadde glede av. Men Frøya syntes det var nok å se på. Hun var ikke interessert i slik lek. Kanskje neste gang?

Før vi kom hjem, var lundehundene helt reine, men Beatnic så ut som han hadde rullet seg i en potetåker. Vi prøvde å vaske ham med lunkent vann, men det nyttet ikke. Så var det bare å ta fram vannslangen og spyle ham. Da først ble han rein igjen :-)