På bærtur

Har du hund, er du aldri ensom. Hunden er også en god turkamerat.

Lundehundene elsker å gå på tur, og våre hunder er intet unntak. De dagene jeg er hjemme, går de rundt føttene mine helt til de er sikker på at det blir tur. Da setter de opp tempoet, raser rundt i huset, ut i hagen og inn i huset igjen - i stor fart. Det er tydelig at tur er populært. Og en tur i marka er det absolutt beste som kan skje.

I dag gikk vi i fjellet bak huset for å se etter tyttebær. Hundene fant først mye krekling, som de spiste med god appetitt. Etter hvert så de etter andre bærtyper, og da fant de einebær og tyttebær. Enkelte dager kan de sette til livs ganske mye bær. De er flinke å plukke, og de leter ut den beste bæra :-)

Så ble de lei av å plukke selv, men snek seg til å stikke hodet i spannet mitt for å få mer bær på en lettvint måte. Men det stoppet vi ganske fort. Vil de ha bær, må de plukke den selv!

Sonny - Den gode hjelper

Sonny er en energisk liten valp. hun vil være med på alt som skjer, fra lange turer i marka til husvask. Uansett hva vi holder på med er hun med og deltar. Kanskje hun tror hun hjelper oss? I så fall prøver hun å hjelpe til så godt hun kan.

Dessverre er ikke hennes måte å gjøre tingene på lik vår måte. Når jeg vasker gulvene, hjelper hun meg ved å bite i kluten og dra den bortover gulvet. Våt eller ikke, det betyr ingenting. Hun drar av alle krefter og

er hun så heldig at den løsner fra kosten, springer hun ut på marka med den - og jeg etter :-) Dette blir etter hvert en morsom lek for henne. Fredag måtte vi bare stenge henne ute for å få vasket ferdig gulvene.

Støvsugeren har hun blandede følelser for. Når den er i gang, bjeffer hun og prøver å redde de forskjellige skattene som støvsugeren spiser opp. Hun vil gjerne jage den bort. Men samtidig synes hun den er spennende. Hun logrer, bjeffer, biter og drar. Alt må prøves for å få støvsugeren til å reagere. Og dersom munnstykket foretar en uventet bevegelse, hopper hun til side og angriper fra en ny posisjon. Hun er ikke redd eller stresset, men virker glad og fornøyd, samtidig som hun leker med støvsugeren. Og dette er god underholdning for oss andre :-)

Vakthunder :-)

Lundehunden har god stemme - og vet å bruke den.

Det er greit med en hund som varsler når folk kommer opp veien. Vi trenger i grunnen ingen dørklokke, hundene overdøver den. Dersom de ikke oppfatter at det er folk på trappa, setter de i å bjeffe med en gang gjesten trykker på dørklokken. Folk kan ikke komme i stillhet opp til oss. Hundene har god hørsel og sier fra med en gang noen nærmer seg. De skiller heller ikke mellom dyr og mennesker. Alt blir varslet, det være seg rev, elg, rein - eller katten Missy. Eller det kan være en nabo. Heldigvis blir ikke naboene skremt, men jeg tror nok de irriterer seg av og til :-)

Frøya har en lys, klar stemme, mens Sonny, til vår store forbauselse, har en mye dypere stemme. Det er lett å tro at bjeffingen kommer fra en mye større hund. Vanligvis er det Frøya som bjeffer, men nå har Sonny lært. Hun har gått i en god skole :-)

Umoden tyttebær og fritt for kantarell - men en flott dag i marka

Metereologen spådte regn og vind, men den spådommen slo ikke til - heldigvis. Vi hadde en fin tur, gikk på andre siden av vatnet, der vi vanligvis ikke går. Spennende for hundene, nye lukter og flere steder å grave. Sonny klarte å bli veldig skitten. Det er ikke noe nytt. Hun er ikke redd for å traske gjennom gjørme og skitt. Heldigvis forsvinner mesteparten av gjørma ganske fort.

Kantareller og tyttebær ble det ikke noe av. Det eneste jeg hadde i spannet, var fotoapparatet :-)

Møte med skogens konge - elgen

Det er mye elg i marka, det vet vi. Men vanligvis holder elgen seg på god avstand fra menneskene. Av og til er vi så (u)heldige at vi møtes, og det er ingen av oss noe glad for. Elgen er stor, vanvittig stor, og vi føler oss ganske hjelpeløse når en eller flere elger kommer mot oss på stien. Det er ikke uten grunn den kalles for Skogens konge. - Og det enten det er ei ku, en okse eller en kalv.
Denne dagen hadde jeg ikke kamera med, derfor må jeg bruke et gammelt bilde fra sist vinter. Er det samme elgen? Det vet jeg ikke :-)

Merkelig nok er det ikke vanlig å se elg på markene her på Halsen hos oss. Men bak haugen og i Bresja kan der gå flokker på både tre og fire elger, bare noen hundre meter fra huset vårt. Vi har lurt på om det er hundene våre som holder dem borte. Den eneste elgen som "har bodd" i hagen var den som gikk til angrep på leieboeren vår for et par år siden. Og den ble skutt.

Men i dag møtte vi en elg i marka, eller rettere sagt: Vi så en elg på kort avstand. Hundene oppdaget den heldigvis ikke. Den sto helt rolig nede i Kjeldabotsvatnet, så ut til å ta livet helt med ro. Men ørene beveget seg, så den var fullstendig klar over at vi nærmet oss. Etter min mening var vi altfor nær, jeg følte et sterkt ubehag. Hadde jeg vært alene, hadde jeg følt meg tryggere, men jeg er alltid usikker på hvordan elgen vil reagere på to bjeffende små hunder. Dersom den går til angrep, vil hundene komme og gjemme seg bak meg, og da kan det bli farlig for oss. Jeg tør i alle fall ikke å utfordre en elg :-(

Men vi gikk et stykke tilbake og tok en annen vei, hundene sprang glade og lykkelige med snutene i marka, totalt uvitende om hva som foregikk foran dem. Vakthunder? Tja.....

Vi fikk en fin tur, men på hjemveien var det nok flere elger ved stien. Sonny reagerer ikke på det, men Frøya er livredd elgen, og hver gang hun kjenner elglukt, går hun bak meg med snuten i leggen min. Når vi har passert den skremmende lukta, tripper hun glad og lykkelig foran meg igjen. Dette gjentok seg tre ganger på hjemveien. Så elg er det nok av i marka.

Det merkelige er at når elgjakta begynner, er det fritt for elg i dette området. Da trekker de opp i fjellet eller inn i mer utilgjengelige områder. De har en innebygd kalender, ser det ut som :-)

Glade hunder i marka

Denne dagen fikk vi ettermiddagsbesøk av Beatnic og familien hans. Været var fint, så vi tuslet oss en tur innover skogsveien. Hundene jublet. Det var noen dager siden siste langtur, så de hadde mye ubrukt energi. Vi var svært spente på Beatnic. Han brukte å gå denne veien sammen med sin tidligere familie. Ville han forlate oss for å lete etter dem, eller ville han holde seg til oss? Det var tross alt bare ei uke siden han ble omplassert.

Vi gikk sakte innover veien. Hundene oppførte seg slik de brukte. Sonny og Frøya sprang langs grøftene, side ved side. Beatnic gikk langs veien slik han var vant til. Han var ikke så interessert i noe utenfor veien, luktet mye rundt omkring, men holdt seg til oss.

Ved Kjeldabotsvatnet, over den andre brua, satte vi oss ned og lot hundene springe rundt. Beatnic gikk ned til vannet for å drikke, og da klarte han å bli forferdelig skitten. Der var gjørmete og mye vann. Dette syntes Sonny var spennende. Hun skyndte seg ned for å se hvor Beatnic hadde vært, og kom opp igjen like skitten :-) Frøya, derimot, passer seg for vann og gjørme. Hun er en mester i å holde seg rein. Forøvrig tok det ikke så lang tid før Sonny også var rein igjen. Lundehundene har en fin pels, de blir ikke så fort skitne - og er de skitne, tar det ikke så lang tid før de er reine igjen. Merkelig, men slik er det!

Beatnic ble i veldig godt hunør når han fikk være sammen med oss alle i marka. Plutselig begynte han å springe rundt. Det dundret i marka når han fór forbi oss. Han raste rundt i et voldsomt tempo. Og det syntes Sonny var stas. Hun begynte også å springe samme nmed Beatnic. Slik holdt de på ei stund, koste seg og sprang fram og tilbake så fort de klarte. En morsom lek som alle hadde glede av. Men Frøya syntes det var nok å se på. Hun var ikke interessert i slik lek. Kanskje neste gang?

Før vi kom hjem, var lundehundene helt reine, men Beatnic så ut som han hadde rullet seg i en potetåker. Vi prøvde å vaske ham med lunkent vann, men det nyttet ikke. Så var det bare å ta fram vannslangen og spyle ham. Da først ble han rein igjen :-)

Vi maler og vi maler, og det blir så fint og flott.......

Nå er det fullt kjør med oppussing, maling og nødvendig utskifting av forskjellig. Den minste leiligheten i "bestefarshuset" får ny leieboer, og vi står på for å gjøre det mest nødvendige av oppussing før de nye flytter inn. I går ordnet vi en del i kjøkkenet, og i dag maler vi tak og vegger på to rom. I morgen er det full fokus på det ene badet. Naturlig slitasje gjør at mange ting må ordnes.

Vi skulle gjerne hatt noen uker til å pusse opp en større del av huset, men det har vi ikke, så bare det aller mest nødvendige blir gjort. Senere i høst håper vi at snekkeren får tid til å skifte vinduer og verandadører på nordveggen av huset, og etter det må vi selvfølgelig gjøre mer malearbeid.

Huset er stort, og der er mye å gjøre. Vi tar litt om gangen, alt etter hva hva lommeboka og tida gir oss mulighet til.

Hundene koser seg når vi holder på nede i "bestefarshuset". De springer ut og inn hele tiden, og de trives i hagen. Hagegjerdet er ganske solid og stenger store hunder inne. Men de små lundehundene ser det som ei utfordring å komme seg ut. De leter etter små smutthull så de kan komme seg ut. Frøya gikk opp på trappa, smøg seg under rekkverket, hoppet over flere sekker som sto der og kom seg ned på veien. Sonny har en fin teknikk med å stikke hodet og den ene labben ut, vri på skulderen og presse en del av kroppen gjennom. Så tar hun den andre skulderen og foten gjennom, og til slutt haler hun resten av kroppen ut. Da er begge ute, og Beatnic står igjen og ser på dem. Vi tror de gjør dette for sportens skyld, de har ikke så mye å holde på med utenfor gjerdet :-) 

I dag klarte Tore å ta hundene med på en kort tur på Skogsveien - for første gang på flere måneder. Det går framover med stormskritt, heldigvis :-) Både han og hundene var veldig glade. Nå håper de på flere slike turer.

Fint besøk - hund i pensjon

Vi har fått besøk av en hund som skal være hos oss noen dager. Leieboeren vår, Lise, er flyttet, og dessverre kunne hun ikke ta med seg den ene hunden sin. Beatnic ble da omplassert, og vi har lovt å ta oss av ham når de har behov for hundepass.

I dag kom han og skal være her til lørdag.

Forandringene har vært store for ham, så han er litt lei seg. Nytt hjem og ny familie, det er ikke lett å forstå for en gammel hund. Men han er en flott hund, snill og svært omgjengelig. Så dette ser ut til å gå bra. Han kjenner Tore godt, så han slår seg til ro hos oss.

Men for våre hunder var dette en stor overraskelse. Frøya kjenner Beatnic ganske godt fra før, så hun tok det rolig, luktet på ham, hilste - og ferdig med det. Sonny, derimot, ble veldig overrasket. Hun ble visst både overrasket og redd. Hårene reiste seg på ryggen hennes, og hun krøp opp i vinduskarmen for å få være i fred og få oversikt. Ingen ting skulle skje uten at hun fikk kontroll over saken. Men det gikk fort over.

Beatnic er som sagt en flott hund med et fint gemytt. Han er også vant til å ha andre hunder i familien. Han lusker rundt i huset, og når de andre går ut, går også han ut. Han har ikke så stor matlyst, men spiser litt samtidig som de andre. Så dette skal gå bra, tror vi. Sonny og Frøya har allerede prøvd madrassen hans, og det synes han er helt i orden. Han har imidlertid vært forsiktig med å gå i deres private senger. En høflig hund :-)

Hannhunder vil gjerne markere, og slik er det også med Beatnic. Han har markert inne, flere steder, og det er ikke så hyggelig. Håper han ikke gjør det noe mer. Men ute kan han markere så mye han vil.

Beatnic går godt inn i flokken. Siden han er mye større enn lundehundene, merkes han godt i huset. Det ser også ut som han liker å sitte på fanget, men det er vanskelig å få til med en så stor hund. Han holdt på å velte meg ned av stolen da han plutselig hoppet opp for å sitte på fanget. Håper han ikke prøver seg mer på det :-)

I morgen skal vi være ute i hagen, gå en kort tur og se hvordan de fungerer sammen. Hundene våre har godt av å bli sosialisert, vi skal prøve å få de til å leke sammen. Er spent på hvordan det går. Beatnic er en glad og leken hund, vi håper de kan trives sammen.

Ellers bader vi Frøya flere ganger i uken og bruker Shampo og balsam. Vi ser at et par steder begynner pelsen å komme tilbake. Om det er ei naturlig utvikling eller på grunn av shampoen, vet vi ikke. Men vi står på, vasker, shamponerer og bruker balsam. Pelsen skal bli så fin som mulig!