Fint besøk

Så skjer det i år igjen - vi får elg på besøk i hagen. De gasser seg med hagebusker og planterester. De er nok de eneste som synes hagen min er verdt et ekstra besøk.

Vanligvis kommer ikke elgen opp til oss. Lundehundene har god stemme som de bruker ganske ofte, og det holder nok elg og rein på avstand. Men så har vi mye lauvskog rundt eiendommen, rogna har fremdeles mye bær, og de fleste trærne har myke og fine årsskudd som tydeligvis smaker godt.

Elgkua burde hatt vet nok til å holde seg unna, men hun vet nok at jakta er over, og da er hun ikke redd noe som helst. En liten lundehund kan sendes over i de evige jaktmarker med et velrettet spark. Vi er redde for at hundene skal bli skadet, elgen er ikke redd. Går jeg ut og roper, fjerner de seg fra området, men kommer tilbake så snat jeg går inn igjen.

Det verste er at de går rundt om kvelden og natta. Det hører hundene, og de sier fra, noe jeg ikke er så begistret over. Det hjelper ikke å lukke alle vinduer. Hundene ligger på vakt og hører den minste lyd, og da står de opp, bjeffer og piper. Nattesøvnen vår har de ikke den minste respekt for :-((

En annen flittig gjest er reven. I alle år har vi hatt rev rundt huset. Den kommer også snikende rundt hushjørnet i nattemørket. Reven er etterhvert blitt ganske husvarm, leter etter godsaker som hundene har gravd ned i bedene eller i snøen. Han ha fått seg mangt et godt måltid.  Den fantastiske nesen hans finner de fleste matrester.

Møte med skogens konge - elgen

Det er mye elg i marka, det vet vi. Men vanligvis holder elgen seg på god avstand fra menneskene. Av og til er vi så (u)heldige at vi møtes, og det er ingen av oss noe glad for. Elgen er stor, vanvittig stor, og vi føler oss ganske hjelpeløse når en eller flere elger kommer mot oss på stien. Det er ikke uten grunn den kalles for Skogens konge. - Og det enten det er ei ku, en okse eller en kalv.
Denne dagen hadde jeg ikke kamera med, derfor må jeg bruke et gammelt bilde fra sist vinter. Er det samme elgen? Det vet jeg ikke :-)

Merkelig nok er det ikke vanlig å se elg på markene her på Halsen hos oss. Men bak haugen og i Bresja kan der gå flokker på både tre og fire elger, bare noen hundre meter fra huset vårt. Vi har lurt på om det er hundene våre som holder dem borte. Den eneste elgen som "har bodd" i hagen var den som gikk til angrep på leieboeren vår for et par år siden. Og den ble skutt.

Men i dag møtte vi en elg i marka, eller rettere sagt: Vi så en elg på kort avstand. Hundene oppdaget den heldigvis ikke. Den sto helt rolig nede i Kjeldabotsvatnet, så ut til å ta livet helt med ro. Men ørene beveget seg, så den var fullstendig klar over at vi nærmet oss. Etter min mening var vi altfor nær, jeg følte et sterkt ubehag. Hadde jeg vært alene, hadde jeg følt meg tryggere, men jeg er alltid usikker på hvordan elgen vil reagere på to bjeffende små hunder. Dersom den går til angrep, vil hundene komme og gjemme seg bak meg, og da kan det bli farlig for oss. Jeg tør i alle fall ikke å utfordre en elg :-(

Men vi gikk et stykke tilbake og tok en annen vei, hundene sprang glade og lykkelige med snutene i marka, totalt uvitende om hva som foregikk foran dem. Vakthunder? Tja.....

Vi fikk en fin tur, men på hjemveien var det nok flere elger ved stien. Sonny reagerer ikke på det, men Frøya er livredd elgen, og hver gang hun kjenner elglukt, går hun bak meg med snuten i leggen min. Når vi har passert den skremmende lukta, tripper hun glad og lykkelig foran meg igjen. Dette gjentok seg tre ganger på hjemveien. Så elg er det nok av i marka.

Det merkelige er at når elgjakta begynner, er det fritt for elg i dette området. Da trekker de opp i fjellet eller inn i mer utilgjengelige områder. De har en innebygd kalender, ser det ut som :-)

Vojemarka

Endelig søndag! Frøya og Sonny stod parat. Nå øynet de sjansen til en lang tur i marka. Vi ble litt forsinket, her skulle støypes fundament til to gjerdestolper, og siden far i huset fremdeles går med krykker, trengtes det en assistent. Men gjerdestolpene kom på plass, og så kunne vi dra.

Denne gangen fikk Sonny festet et kort bånd på vesten slik at det ble lettere å få tak i henne når hun måtte hankes inn. Og det fungerte.

Begge hundene var svært aktive. De trives kjempegodt på disse turene. Sonny fotfulgte Frøya stort sett hele tiden. Hun var litt forsiktig når hun skulle over grøfta, husket nok det grusomme dukkerten i veigrøfta. Men snart var alt dette glemt. Hun sprang overalt og klatret over stokk og stein. Hun fikk også gå over broene for første gang, riktignok i band. Elvene er farlige for en liten hund.

I dag møtte vi mange i marka - eller ..? Til å være Vestbygd var det mange. Kjenninger alle sammen. Trivelig å gå i marka og treffe venner og kjente. Vi stoppet og snakket med flere, og noen gikk vi sammen med. Hundene trivdes, de fikk boltre seg. Slike turer ønsker de hver eneste dag :-)

Vi møtte ikke elg i dag. Men når Frøya lukter elg, går hun rett bak meg med snuten i leggen min. Ellers bruker hun å springe foran meg. I dag reagerte hun tre, fire ganger på elg. Den skjuler seg nok mellom trærne, men hundene kjenner lukta.

Sonny var helt utslitt etter turen. Hun har sovet i flere timer, og hun har hatt en flott dag.

Tur til Bresjevannet

Det ble sannelig søndagstur i dag også. Selv om snøen lå på markene i dag tidlig, satset vi friskt på en tur til Bresjevannet. Ikke noen lang tur, men vi fikk være ute noen timer. Sonny er for liten til å være med, men Frøya storkoste seg.

Etter hvert kom sola fram, og vi hadde en fin dag.

Ingen andre var ute, men vi så mye spor etter rein, og Frøya kjente lukten av elg. Hvordan vi vet det? Når det er elg i nærheten, kommer Frøya i full fart og gjemmer seg bak oss. Hun går så tett inntil oss at vi kjenner snuten hennes i leggen. Så snart elglukta er borte, springer hun foran oss igjen, glad og fornøyd. Vkonstanterer at Frøya ikke er noen elghund :-)