Kantareller i oktober

I dag fikk vi en fin tur i marka. Hundene var elleville, de sprang rundt oss i et stort tempo, hoppet over grøfter og undersøkte alt de kom over. Etter ei stund roet de seg ned. De hadde mye energi som måtte ut. 

Nå er det lett å springe i marka. Gresset er visnet ned, og terrenget er mer oversiktelig for en liten hund. Men tyttebær og krekling finner de fremdeles. Dessuten er det en del sopp enkelte steder. Til vår store overraskelse fant vi kantareller. Det hadde vi ikke forventet. I slutten av oktober er det ikke vanlig å finne fersk kantarell - spesielt ikke etter ei uke med frost i marka. Men i dag fant vi bra mye og fylte en stor pose. 

Hundene hjelp oss å lete. Sonny kom til stadighet med en sopp i munnen, men det var ikke kantarell hun kom med. Og siden jeg er usikker på sopp, turte jeg ikke å ta imot det hun gav meg. Og da spiste hun soppen selv. Jeg regner med at hun vet hva som er spiselig, hun koste seg i alle fall med fangsten. Frøya er litt mer forsiktig, men hun spiste også sopp i dag. Kanskje vi kan prøve å lære dem opp til å samle sopp for oss? 

Ellers var det glatt på skogsveien. Vinteren nærmer seg, nå må vi kle oss godt og sørge for skikkeliog fottøy dersom vi vil være i marka. Fremdeles må vi et stykke opp i høyden før vi møter snø, men den kryper lenger og lenger nedover i fjellsidene.  

På toppen av Storhaugen så vi ei ørn. Det er nok et par som holder til hos oss, like før så vi den andre ørna gli sakte nedover mot sjøen. Bildet er litt uklart pga avstanden og dårlig zoom, men vi kan skimte den store ørna på bildet

Møte med skogens konge - elgen

Det er mye elg i marka, det vet vi. Men vanligvis holder elgen seg på god avstand fra menneskene. Av og til er vi så (u)heldige at vi møtes, og det er ingen av oss noe glad for. Elgen er stor, vanvittig stor, og vi føler oss ganske hjelpeløse når en eller flere elger kommer mot oss på stien. Det er ikke uten grunn den kalles for Skogens konge. - Og det enten det er ei ku, en okse eller en kalv.
Denne dagen hadde jeg ikke kamera med, derfor må jeg bruke et gammelt bilde fra sist vinter. Er det samme elgen? Det vet jeg ikke :-)

Merkelig nok er det ikke vanlig å se elg på markene her på Halsen hos oss. Men bak haugen og i Bresja kan der gå flokker på både tre og fire elger, bare noen hundre meter fra huset vårt. Vi har lurt på om det er hundene våre som holder dem borte. Den eneste elgen som "har bodd" i hagen var den som gikk til angrep på leieboeren vår for et par år siden. Og den ble skutt.

Men i dag møtte vi en elg i marka, eller rettere sagt: Vi så en elg på kort avstand. Hundene oppdaget den heldigvis ikke. Den sto helt rolig nede i Kjeldabotsvatnet, så ut til å ta livet helt med ro. Men ørene beveget seg, så den var fullstendig klar over at vi nærmet oss. Etter min mening var vi altfor nær, jeg følte et sterkt ubehag. Hadde jeg vært alene, hadde jeg følt meg tryggere, men jeg er alltid usikker på hvordan elgen vil reagere på to bjeffende små hunder. Dersom den går til angrep, vil hundene komme og gjemme seg bak meg, og da kan det bli farlig for oss. Jeg tør i alle fall ikke å utfordre en elg :-(

Men vi gikk et stykke tilbake og tok en annen vei, hundene sprang glade og lykkelige med snutene i marka, totalt uvitende om hva som foregikk foran dem. Vakthunder? Tja.....

Vi fikk en fin tur, men på hjemveien var det nok flere elger ved stien. Sonny reagerer ikke på det, men Frøya er livredd elgen, og hver gang hun kjenner elglukt, går hun bak meg med snuten i leggen min. Når vi har passert den skremmende lukta, tripper hun glad og lykkelig foran meg igjen. Dette gjentok seg tre ganger på hjemveien. Så elg er det nok av i marka.

Det merkelige er at når elgjakta begynner, er det fritt for elg i dette området. Da trekker de opp i fjellet eller inn i mer utilgjengelige områder. De har en innebygd kalender, ser det ut som :-)

Ny bærtur - denne gangen på hundenes premisser

Etter en hektisk dag, ble det ikke noen lang tur på hundene i kveld. Vi gikk heller inn på marka, i enden av enga har vi et område med stein og lyng, røsslyng, blåbærlyng og krekling - og en og annen klynge med einer. midt i blinken for hundene. De hoppet og danset, sprang og lekte seg, grov i marka og lette etter mus. Mus fant de ikke, men det gjorde ikke så mye. De syntes det var kjempkjekt å grave mellom steinene.

Da de hadde rast fra seg det verste, oppdaget de bærene. Og det var topp! De snafset i seg masse bær, håper de ikke får problemer med magene sine etter denne fråtsingen. Selv om de foretrekker krekling, spiser de alt av bær. Frøya kastet seg til slutt over einebær, og da trodde jeg hun ville spytte dem ut igjen. Men nei, bærene forsvant, hun rasket med seg mye fra den busken. Utenom krekling er blåbær og blokkebær lettest å finne, derfor spiser de mest av de sortene. Ville bringebær finner vi ikke i år, men i fjor nappet Frøya til seg bringebær fra de laveste greinene på buskene, glad og fornøyd.

På veien hjem gikk vi over marka, da går vi rett mot bestefarshuset. Sonny trodde hun så noe uvanlig, så hun bjeffet. Og siden husveggen er ganske stor, fikk hun ekko og hørte sin egen bjeffing. Og da satte de i gang, begge to. Sonny og Frøya trodde det var hundene som bor i huset som bjeffet, og det måtte de svare på. De bjeffet og ulte, slik bare lundehunder kan :-) Heldigvis klarte jeg å avlede dem, men det tok sin tid. Ekkoet svarte jo hele tiden og fikk alltid det siste ordet (eller siste bjeffet:-)

Disse bildene er tatt fra Vågstuva. Det første med utsikt over en del av Svellingen og Hamarøya i bakgrunnen. Det andre bildet er av Voje (Vågehamn) med Hustad gård på andre sida av Bresja. Til venstre ser vi en del av øyene i Svellingen, og bakerst på bildet ser vi Øksfjord med begynnelsen av Lofotveggen. Øverst til venstre i bildet kan vi så vidt skimte Skrova.

Søndagstur

Endelig søndag.....

En fin dag for tur med hundene. På med vestene og av gårde tidlig om formiddagen. Vi bruker nesten alltid refleksvester på hundene når vi går i marka. De er lett å få øye på, jegerne kan ikke forveksle dem med rev, og vestene har også et hendig håndtak som er lett å løfte hunden etter - eller å feste et bånd i.

Sonny er fremdeles ikke helt lydig, så vi binder et tau i hennes vest. Det henger etter når hun springer, og da er hun lett å få tak i. hun kommer mot oss når vi roper, men hvis hun ikke ønsker å bli tatt inn, holder hun seg akkurat så langt unna at vi ikke får tak i henne. Med et tau i vesten løser vi dette problemet. Tauet kan imidlertid ikke ha knute i enden, da fester det seg til busker og steiner når hun springer i marka.

Frøya er blitt et dydsmønster, hun er lydig og veloppdragen (for det meste). Men prøver vi å få henne til å gjøre noe hun ikke ønsker, får vi problemer. Da lukker hun ørene - bokstavelig talt - og gjør som hun vil. Vi burde vel trene henne mer, det er ikke hundens skyld at hun ikke lærer, men menneskene rundt henne. Vi gir ikke tydelige nok signaler, tror jeg :-)

Turen i dag var vellykket. Hundene sprang, hoppet og klatret etter som vi gikk i terregnet. De elsker å gå i marka, her er så variert natur. I dag prøvde vi oss på noen (for hundene) ukjente stier, og det var populært. Sonny gikk for det meste med nesen i marka, der var mye rart å lukte på. Og så spiste hun bær. Jeg trodde kreklingen fra i fjor var ødelagt, men den gikk ned på høykant. Hun har noe å glede seg til når årets bær blir modne...

Vanligvis er det ikke så mange i terrenget, men i dag møtte vi en hund, en engelsk setter - feriegjest. Det var ikke populært. Frøya lot som hun var rasende, og Sonny fulgte opp. Men etter ei lita stund var alt fryd og gammen. Da koste de seg sammen med setteren, som var ei tispe. Vi må øve mer på sosialisering, det har begge hundene bruk for.

Enda en vellykket tur, og to slitne hunder :-)

Nye oppdagelser

Sonny gjør store framskritt. Hver eneste dag oppdager vi noe nytt.

I dag klarte hun å hoppe opp i senga på soverommet, til stor glede for Tore (og Sonny). Frøya var absolutt ikke noe glad. Senga har vært hennes fredede område, der hersket hun på egenhånd. De eneste som fikk være der, var tobeinte (og Missy, av og til). Sonny ble jaget bort.

Men nå klarer Sonny å hoppe opp på egenhånd, og da må Frøya forandre taktikk. Hun knurrer, glefser og bjeffer, men dersom Sonny oppfører seg underdanig nok, får hun være der. Ingen herjing, bare avslapping og soving.

Hundene elsker å gå tur, og aller best liker de seg når de får gå fritt. Da tusler de rundt oss. lukter på det meste, går litt i grøfta og finner stadig interessante steder å grave. Frøya kommer med en gang vi roper på henne, og det gjør Sonny også. Men hun forstår ikke helt at hun må gå i band når vi bestemmer, så det er ikke alltid så lett å få tak i henne. Derfor har vi festet en taustump i vesten, og den henger etter når vi er på tur. Det er lett å få tak i tauet, og da har vi god kontroll på henne. Vi gjorde det samme med Frøya da hun var i den alderen, og det funket godt.

På den første turen med tau i vesten, fikk vi en utfordring. Hundene sprang lett og glad innover skogsveien. Plutselig kom det en nabohund mot oss. Det så ut til å bli et trasig møte, alle tre knurret og bjeffet, nakkehårene reiste seg. Og da var tauet nyttig. jeg hanket inn Sonny, knyttet tauet i Frøya sin vest, og vips - begge hundene var i bånd og under god kontroll. Den andre hunden ble også satt fast og dradd bort - motvillig, men rasende. Selvfølgelig burde vi ha jobbet med å la hundene bli skikkelig kjent med hverandre og til å bli venner, men situasjonen der og da tillot ikkedet. Den oppgaven utsetter vi til en annen dag :-)

Tur i marka

Tur i marka er helt topp, favoritturen for hundene. Vi prøver å komme oss en tur i marka, uansett vær. I går regnet det på turen, men i dag, søndag, var det flott turvær. Hundene fotfulgte meg hele formiddagen for ikke å gå glipp av en tursjanse, og da jeg hentet vesten, ble de helt ustyrlige, hoppet og danset foran meg. Det er tydelig at tur er topp!

Sonny er fremdeles veldig uerfaren, emn hun følger Frøya og er svært oppmerksom på hva hun gjør. Og når vi roper på Frøya, kommer Sonny springende samtidig. Sonny er ikke så flink til å lystre, men vi trener mye på å få henne til å komme når vi roper. Hun er lærevillig, så det kommer til å gå greit, tror vi.

I dag valgte vi å gå på østsida av Teinelva. Der er stier å gå på, men veldig vått, fant vi ut. Hundene hoppet fra tue til tue, da var det verre med meg som vasset gjennom litt for mange dammer. De gamle torvmyrene er fulle av vann nå når det har vært så mye nedbør :-(

Men også her var det mye å lukte på, og tusen ting å undersøke. Kanskje hadde en rev gått forbi, hvem vet? Elg var det i alle fall ikke, da hadde Frøya trukket seg tilbake. Elg er ikke blant hennes favoritter. Slike svære dyr holder hun seg langt unna.

Sonny er blitt veldig flink til å holde følge med Frøya på tur. Hun har et fantastisk pågangsmot og er svært utholdende. Den første timen springer hun hele tiden, men så merker vi at hun tar det roligere etter hvert. Hun kommer til å klare seg godt.

Hittil har vi båret henne over bruene. Elva er ganske stri, og vi tar ikke sjansen på at hun skal falle i elva. Det kan bli katastrofalt. Men i dag fikk hun gå over bruene på egenhånd, og det gikk veldig bra. Hun gikk midt på, var ikke redd, og stoppet ikke opp. Dette må vi også trene mer på. Elva kan være farlig, og en liten hund må passe seg.

Vojemarka

Endelig søndag! Frøya og Sonny stod parat. Nå øynet de sjansen til en lang tur i marka. Vi ble litt forsinket, her skulle støypes fundament til to gjerdestolper, og siden far i huset fremdeles går med krykker, trengtes det en assistent. Men gjerdestolpene kom på plass, og så kunne vi dra.

Denne gangen fikk Sonny festet et kort bånd på vesten slik at det ble lettere å få tak i henne når hun måtte hankes inn. Og det fungerte.

Begge hundene var svært aktive. De trives kjempegodt på disse turene. Sonny fotfulgte Frøya stort sett hele tiden. Hun var litt forsiktig når hun skulle over grøfta, husket nok det grusomme dukkerten i veigrøfta. Men snart var alt dette glemt. Hun sprang overalt og klatret over stokk og stein. Hun fikk også gå over broene for første gang, riktignok i band. Elvene er farlige for en liten hund.

I dag møtte vi mange i marka - eller ..? Til å være Vestbygd var det mange. Kjenninger alle sammen. Trivelig å gå i marka og treffe venner og kjente. Vi stoppet og snakket med flere, og noen gikk vi sammen med. Hundene trivdes, de fikk boltre seg. Slike turer ønsker de hver eneste dag :-)

Vi møtte ikke elg i dag. Men når Frøya lukter elg, går hun rett bak meg med snuten i leggen min. Ellers bruker hun å springe foran meg. I dag reagerte hun tre, fire ganger på elg. Den skjuler seg nok mellom trærne, men hundene kjenner lukta.

Sonny var helt utslitt etter turen. Hun har sovet i flere timer, og hun har hatt en flott dag.

Ny tur i marka - en vellykket dag

Så skulle vi i marka igjen. Denne gangen hadde vi forberedt oss veldig godt, begge hundene hadde refleksvester (de har "handtak" og skarpe farger slik at hunden er lett å se og få tak i). Dessuten hadde vi med sekk som Sonny kunne få sitte i når hun ble sliten.

Det ble en flott tur. Sonny sprang så fort de små føttene kunne klare, og Frøya viste henne alle "luktestedene".  turen gikk på skogsveien, og Sonny var svært forsiktig med hvor hun gikk. Noen få ganger turde hun å gå utenfor veien. Valper lærer fort, men gårdagens bad var tøff lærdom :-)

Turen var svært vellykket. Sonny fikk hvile i sekken når hun ikke klarte mer, Men som småbarn flest kjenner hun ikke sin egen begrensning. Hun ville ut av sekken og soringe sammen med Frøya. Til slutt var hun så sliten at hun bare snublet i sine egne ben.

Nå ligger begge og sover. Vi kommer til å få en rolig kveld og natt med en valp som skal sove seg opp til en ny tur i morgen :-)