Hos veterinæren

Frøya er plaget av håravfall, hun mister pels. Etter hvert har hun fått store pelsfrie flekker. Dette bekymrer oss veldig. Vi har snakket med veterinær, kjøpt spesialshampo og balsam, kontaktet alle som kan vite noe om pelsavfall og også vurdert foret. Men ingenting hjelper. De pelsfrie flekkkene blir flere og større. Nå viser det veldig godt at hun mangler pels mange steder på kroppen. Også på hodet ser hun grå ut, pelsen der er tynn, og skinnet er mørkt enkelte steder.

Dette har utviklet seg over tid, men er blitt mer og mer synlig. Og nå var det på tide å få veterinæren til å ta en grundig undersøkelse. Vi fikk time mandag kl.10.00.

Vi synes saken er alvorlig, så Tore ville også være med til Sortland dyreklinikk, som er våre veterninærer. Dermed satte vi buret i bilen, tok begge hundene med og dro av gårde i svært god tid. Asfalteringsarbeidet på veien er ikke ferdig, så vi kunne risikere å måtte vente. Og det måtte vi virkelig! EN TIME sto vi og ventet i kø. Hundene syntes visst det var kjekt, for de fikk seg en tur i nye omgivelser, men vi tobeinte likte det ikke.

Til veterninæren kom vi 40 minutter forsinket, men de var veldig greie og lot oss få komme inn. Frøya liker seg veldig godt utenfor lokalene, men inne trives hun ikke noe særlig. Og det forstår vi godt. Inne undersøkte de Frøya nøye, tok urinprøve, pelsprøve og blodprøve. Hun er en fantastisk hund, tar alle slike prøvelser rolig, selv om hun nok ønsket å komme seg fort derfra. Og som vanlig fant de ingenting. Men vi ble enige om at de skal sende blodprøvene videre for å gjøre flere undersøkelser av blodet. Så får vi vente og se hva resultatet blir. Men vi har vært gjennom akkurat de samme undersøkelsene med en annen hund som hadde de samme symptomene, så jeg har ikke store forhåpninger om at de skal finne noen årsak til pelsavfallet. Imidlertid skal vi prøve å gi henne fiskeolje, det skal være veldig bra for pelsen. Dessuten vasker vi henne med en shampo (og balsam) Anneli har sendt oss. Den skal være veldig bra mot pelsavfall. Så vi får håpe det hjelper. Inntil videre må vi bare vente og se.

En Sortlandstur innebærer alltid en del shopping. Slik ble det i dag også. Men når gressklipper, hundemat og kattemat var innkjøpt, snudde vi nesa hjemover. Denne gangen satt vi i asfaltkø bare 40 minutter. Framgang :-)

Frøya var ikke helt i form på hjemveien. Hun virket stiv og beveget seg lite. Hadde hun blitt syk, var det noe mer som feilte henne? Da vi kom hjem, spiste hun litt, og så gikk hun direkte og la seg. Oppførselen hennes bekymret oss, vanligvis liker hun å springe litt rundt i hagen når hun har vært på biltur, men i dag måtte Sonny være alene ute, Frøya gikk til sengs. 

Da hun skulle ut i kveld, haltet hun og så lidende ut. Det måtte vi undersøke. Og da så vi årsaken! Plasteret etter blodprøven hadde glidd litt ned og fast satt på labben. Da jeg fjernet det, så vi en helt annen hund. Hun sprang rundt i huset i full fart, hoppet ut og raste noen runder i hagen. Deretter tok hun flere runder inne sammen med Sonny. En frisk og glad hund. Når plasteret var fjernet, var hun helt frisk. Ingenting som feiler denne hunden :-)

Hos veterinæren fikk vi også en veldig hyggelig overraskelse. Der møtte vi eierne til en lundehund vi ikke visste om. Raja, Lyrypas Elvira. Hun er bare et år gammel, og vi gleder oss til å bli bedre kjent med henne og familien hennes.

Vakthunden slår til

Etter noen rolige netter slo vaktinstinktet til i natt.

Yngste sønn var hjemme, har fridager og skal overnatte på sitt gamle rom. Sonny er for ung til å huske at han har bodd i dette huset og hun våknet av ukjente lyder. En inntrenger - det ville hun varsle om. Og det gjorde hun til de grader. Enda verre ble det da han ville hilse på henne. Hun laget svært mye lyd i den mørke natten. En lundehund har god stemme, og Sonny brukte den godt. Frøya, stakkar, måtte bare stå opp sammen med henne for å se hva som skjedde.

Etterpå fikk Sonny ei overhøvling av Frøya. Slikt vas ville hun ikke finne seg i. Nattesøvnen ble ødelagt og Frøya måtte stå opp bare fordi husets folk kom hjem. Tull!

Så gikk alle til sengs igjen - trodde vi. Ikke lenge etter begynte husets klodyr, katten Missy, å bråke. Hun ville kvesse klørne rett utenfor soveromsvinduet. Dette hørte Sonny, og så varslet hun igjen. Ny oppvåkning, og hele huset på beina igjen.Da benyttet Missy anledningen til å ta seg en tur inn, å gå den vanlige vindusveien brydde hun seg ikke om. Det er lettere å gå gjennom ei åpen dør.

Dette var en god anledning til å få seg en luftetur. Sonny er stuerein, men et og annet uhell skjer. Derfor må vi slippe henne ut hver gang hun går til døra. Og selvfølgelig benyttet hun anledningen når alle var våknet opp. Så fikk hun en nattlig tur i hagen :-(

Da hun kom i senga, fikk hun virkelig gjennomgå av Frøya. Knurring, glefsing og harde ord. Frøya forventer skikkelig oppførsel av en ung hund. Hun var så tøff at Sonny ble liggende på rygg og klynke i lang tid. Hun var så underdanig hun klarte, men det tok lang tid før Frøya ga seg. Frøya biter ikke, men hun er svært truende. Ikke at det hjelper så mye, men hun demonstrerer hvem som bestemmer.

Så la alle seg til å sove igjen. Og da slo katten Missy til. Hun begynte å marsjere ut og inn gjennom det åpne soveværelsesvinduet. Og hver gang våknet samtlige..... Til slutt ga hun opp - eller vi sovnet av utmattelse. Er usikker på hva som skjedde.

Og så var skjæra er fornærmet fordi hun får for lite mat, og det ga hun uttrykk for på morgenkvisten. Da satte hun seg i treet utenfor soveveærelset og sa klart i fra hva hun mente om oss - vel og lenge. Selvfølgelig våknet alle opp en gang til, og da var det slutt på nattesøvnen.

Det godt at de fleste netter er rolige, å miste nattesøvnen er for tøft for oss alle :-(

Dyktige stifinnere

Marka er gjengrodd nesten overalt. Der det ikke er beitedyr, blir det etterhvert uframkommelig for gående. Gamle stier gror igjen, og de få som brukes, er ofte vanskelig å komme seg fram på.

Dagens tur gikk i slikt terreng. Jeg klarte ikke å finne de gamle stiene, men der er lundehundene uvurderlige. De lusker seg fram etter nesten usynlige stier. Klarer jeg å følge deres tempo, har jeg ingen problemer med å gå "på gjengrodde stier". Det største prtoblemet er imidlertid alle buskene og trærne. Hundene er små, og kvister og greiner høyere enn 50 cm over bakken registrerer de ikke. Disse greinene hindrer meg, så det er ikke alltid like lett å komme seg fram. Men som stifinnere er hundene fantastiske :-)

Vi er midt inne i bærsesongen, og marka er full av bær - alle slags bær. hundene storkoser seg. De snafser i seg alt mulig, blåbær, moltebær, blokkebær og krekling. I dag fant de veldig mye krekling, og jeg tror Sonny spiste seg mett på bær. Hun var ikke interessert i forbitene som hun vanligvis er helt vill etter. Vl hjemme la hun seg ned for å slappe av. Hun virker både mett og tilfreds.

Frøya er mer avslappet. Hun spiser forsiktig, men sjekker hver eneste trerot etter musebol. I dag var det bare to steder hun brydde seg om å grave. Jeg så ikke at hun fant mus, men hvem vet, hun er snar å grave ned byttet :-)

Ny tur i marka.

Vi har hatt noen hektiske dager, det har skjedd mye rundt oss, og så er ferien slutt. Vi er begynt på jobb igjen. For hundene var dette en stor overgang. Kjempelange turer er blitt til korte turer i nærmiljøet. Ikke alltid like poplært, spesielt for lille Sonny som har altfor mye energi i kroppen. Men i dag, søndag, passet det med tur i marka. Hundene ble elleville. De danset rundt meg så snart de forsto at de hadde en tur i vente.

Bilen ble parkert på Melkesletta. Vi kjørte dit selv om det er kort vei, da slipper hundene å gå i bånd langs veien. Og de jublet og danset da de ble sluppet løs. Vi gikk et lite stykke innover skogsveien, og så la  vi veien langs lysløypetraséen. Det er ikke noe kjekt å gå videre innover skogsveien, da kan vi trefffe hundrevis av geiter. Og geiter og hunder passer ikke så godt sammen. Men terrenget på andre sida er fint, så vi koste oss i det fine været. Utsikten på denne siden er fantastisk, vi ser utover Bresja og mot Øksfjorden og Svelllingen. Terrenget er også ganske lett å gå i, ikke så gjenvokst som på den andre sida av dalen.

Der er også litt bær, mye blåbær og krekling, og ei og anna moltebær. Heldigvis hadde jeg en liten pose med, og i mellom trærne fant vi nok moltebær til søndagens dessert. Supert :-) Men å konkurrere om bæra med to lundehunder er ikke fullt så kjekt. Så jeg ei fin bær og strekte hånda fram for å plukke den, forsvant den med et slafs inn i en sluken hundekjeft. Og så slikket hunden seg forrnøyd rundt munnen. De foretrekker de fineste og største bærene, og hvem gjør ikke det? Så jeg måtte avlede dem for å kunne plukke bær til meg selv. Heldigvis fant de et musebol under ei trerot, så da var begge hundene opptatt ei stund.

Vi skulle komme rett ned til bilen, men prlutselig hørte vi bjeller, og der kom hele geiteflokken. Da var det bare å snu og gå opp i fjellet igjen. Hundene var veldig nysgjerringe på å se geiteflokken, men forbiter og godsnakk fikk dem til å gå opp igjen og gå litt mer rundt i marka til geitene var kommet forbi.

Hundene hadde fått ut mye energi, de var rolige og tilfredse. Så det var to glade hunder jeg kom hjem med.

Kantareller ble det ikke i dag heller, men da vi kom hjem, fikk vi besøk av Louise som hadde plukket kantareller til oss.

På alle måter en vellykket dag :-)

Tur på holmene

Nydelig vær, varmt og sommerlig. Da er det tid for tur på sjøen. Og feriegjestene hadde også sett fram til en fisketur med "hele pakka".

Noen komplikasjoner fikk vi selvfølgelig. Påhengsmotoren måtte byttes, båten hadde visse mangler - det endte med at vi fikk låne en båt med påhengsmotor fra gode naboer. Men vi kom oss av gårde. 4 voksne og 2 hunder, bagasje, fiskeutstyr og en balje til fisken.

Sjøen var rolig, vi kunne speile oss i vannflaten - og temperaturen var bra. Motoren gikk uten problemer, og vi stoppet ganske snart for å fiske. Og fisk fikk vi, torsk og sei beit ivrig. Størrelsen på torsken var riktignok ikke noe å skryte av, men katter skal også ha mat, så vi tok vare på det meste denne gangen.

Hundene er ikke så veldig begeistret for å være i båten. De må sitte rolig, og vi må passe godt på slik at de ikke blir fast i snøre og kroker. Litt rot ble det riktignok, Sonnt gikk mye fram og tilbake, og hver gang gikk hun i fiskesnøret og rotet det til. Men det taklet vi :-) Frøya er mer vant til å være i båt, så hun satte seg godt til rette på en høvellig plass (for henne), og der satt eller lå hun under det meste av turen. Vi har bare en redningsvest for hunder, men vi ser nødvendigheten av å anskaffe en til som Sonny kan bruke. Hunder kan svømme, men faller de over bord, kan det gå litt tid før de blir løftet om bord igjen. Og sjøen er kald :-(

Så gikk vi på land. Etter noe diskusjon og litt kjøring imellom holmene, bestemte vi oss for Ingeborgsholmene. Der er en nydelig sandstrand og fine berg, perfekt for et strandhogg.

Fisken ble sløyet og filetert, grillkull tent på, fisken pakket i folie sammen med grønnsaker - og så var det tid for det store fiskemåltidet. Og det slår aldri feil. Ingenting er bedre enn blodfersk fisk kokt eller stekt med grønnsaker og brød eller flatbrød til. Og når alt skjer i friluft på en liten holme (i godt vær), er alt perfekt.

Hundene var kjempeglade for å være på holmen. På den lille holmen er ikke dyr eller fugleunger, så de kan springe rundt som de vil. Og de sprang og sprang. Det var helt tydelig at de stortrivdes. Sonny sprang både i sand og tang, hun var ganske våt. Men så raste hun rundt på bergene, og etter hvert ble hun nesten tørr. Men det gjorde ingenting. I det fine været var det ingen som frøs. Frøya har vært på disse holmene tidligere, så hun visste hvor hun skulle gå for ikke å bli våt.

Begge hundene luktet seg fram til spennende skatter som de grov ned - eller prøvde å spise. Et flott område for hunder å springe fritt, å leke og kose seg :-)

Endelig stuerein.....

Det har ikke vært så enkelt å få Sonny stuerein. Frøya ble ganske fort stuerein. Hun forsto vitsen med å gjøre fra seg ute, men vi har ikke klart å få Sonny til å fortå at det er ute man gjør fra seg, og ikke inne.

Vi har prøvd alle gode råd, fulgt "kokeboka" og vært påpasselig hele tiden. Hun har blitt sluppet ut etter at hun har sovet, spist, lekt og vært i aktivitet, og når hun tripper rundt og begynner å snuse i krokene  - og da gjør hun fra seg, akkurat som hun skal. Men likevel gjør hun fra seg inne. Etter en luftetur i hagen kommer hun inn, og etter ei lita stund ser vi en dam bak en stol eller i en krok. Eller vi kjenner lukt og finner noen klumper på golvet. Sonny er glad og lykkelig, hun er like blid selv om vi er strenge og kanskje litt sure når vi finner visittkortene hennes.

På golvet er alle mattene fjernet, de kommer ikke på plass for vi er helt sikre på at hun er stuerein.

Det merkelige er at Sonny sover hele natten uten å gjøre fra seg. Hun står opp om morgenen, går ut og gjør sitt fornødne, glad og fornøyd. Så kommer hun inn igjen, og ikke lenge etter kan vi finne etterlatenskaper på golvet.

Men nå ser vi forbedringer. Den siste uken har vi ikke hatt et eneste uhell inne. Sonny er blitt veldig flink!

En ny verden :-)

Ingen kantareller i dag, nei :-(

Hundene var rastløse og irritable etter noen dager med dårlig vær og altfor lite mosjon. Så i dag dro vi på tur for å lete etter kantareller. Siden geitene beiter på de "gamle" kantarellstedene våre, måtte vi gå andre steder i dag. Og det ble ikke vellykket. Det vil si, turen ble vellykket, men kantareller fant vi ikke.

Sopp overalt, men siden jeg er usikker på de fleste sorter, turte jeg ikke plukke. De eneste soppene jeg er 100% sikker på, er kantareller og fluesopp. Fluesopp var der nok av, kantareller så jeg bare så vidt spor av. Kanskje det er for tidlig? Vi får ta oss en ny tur senere på høsten.

Hundene storkoste seg. Frøya fant et musebol, og der ble hun stående og grave til hun endelig kom fram, skitten og våt. Sonny gikk glipp av musebolet, hun var mer opptatt av å se etter godbiter og spise blåbær. Men hundene var tilfredse og trøtte, og de la seg rolig ned med det samme vi kom hjem.





Jeg har plassert min blogg i Lødingen på norske bloggkart!

Tannfelling

Sonny er kommet i tannfellinga. Det vil si, hun har felt fortennene og ei hjørnetann tidligere, og nå er det jekslene som kommer ut.

Vi har alltid tatt vare på de tennene vi finner, både guttenes melketenner og tenner fra valpene. Tannféen har vært ganske aktiv hos oss. Men Sonny sine tenner har vi ikke funnet. Hun har nok svelget dem eller mistet dem ute. Helt til i dag.

I kveld hørte jeg at hun holdt på med et eller annet på golvet. Trodde det var en knapp eller en mynt hun hadde fått tak i. Ved nærmere ettersyn viste det seg at det var ei tann, en jeksel. Sonny virket veldig forbauset, løftet den opp flere ganger og la den ned på golvet igjen. Hun luktet på den, slikket den og flyttet på den. Men så oppdaget jeg den, og da ble den beslaglagt :-)

De nye tennene til hundene kommer fort opp igjen. Det ser ut som tannfellingen går enkelt og smertefritt for seg. Men i grunnen vet vi lite om det, tennene bare faller ut. Imidlertid virker det som Sonny ikke vil tygge på høyre siden i dag, kanskje hun er litt øm i munnen etter jekselen som falt ut. Hvem vet?

Jeg er spent på om jeg finner flere tenner fra Sonny. Alltid stas med tannfelling og nye tenner :-)

Rydding i garasjen - sommeraktivitet

Endelig var dagen kommet - vi skulle kjøre rusk og rask til gjennvinningsstasjonen.

Sønnen i huset stilte opp med tilhenger, og vi (guttene og jeg) hadde planlagt hva som skulle sendes. Av erfaring tok vi ikke far i huset med i denne diskusjonen. Han er fremdeles ganske dårlig til beins, så vi regnet med å kunne sende en del ting uten at han oppdaget det. Men dengang ei. Han satte seg strategisk til og kontrollerte det meste. Men vi fikk likevel av gårde ødelagte gressklippere, og noen hvite- og brunevarer som har "tatt kvelden" for lenge siden.

Nå når veien er blitt kjørbar, er det lett å komme seg til gjenvinningsstasjonen. Vi har allerede planlagt hva vi skal sende neste gang. Merkelig hvordan ting hoper seg opp i garasje og boder. Det som vi "kanskje får bruk for" og som helt sikkert kan repareres, blir stående altfor lenge - urørt!

Sommeren er endelig kommet, vi har hatt fint vær i mange dager, og da kan vi være ute og kose oss. Men arbeid er det nok av, hagearbeidet som ble forsømt i uværet, må vi ta igjen, og ugresset vokser så fort at vi nesten kan se det. Så snart vi har ei økt ledig, er vi i potetåkeren og lugger ugress. Heldigvis har vi gode hjelpere, så det blir potet i år også. Ugresset må gi tapt :-)

Hundene koser seg når været er så fint. De får være ute hele tiden, og det blir også mange turer på dem. Bærturer og vanlige fotturer. For det meste slipper de å være i bånd, Sonny er blitt veldig lydig, nå slipper hun å ha tau hengende etter seg. Hun kommer når vi roper (stort sett), og hopper også inn i bilen på kommando (nesten hver gang). Stor framgang. Frøya er som en gammel dame. Hun tripper lett av gårde og gjør som hun selv vil. Men hun følger oss hele tiden og passer på å holde "flokken" samlet. Sonny, stakkar, har fått juling av henne mange ganger når hun har vært ulydig. Men slik er hundeverdenen. De oppdrar hverandre, og den eldste bestemmer.

Hadde vi bare fått sommer noen uker til..........

Lamåsen

I dag gikk vi tur på Lamåsen. Lenge siden sist, og valpen Sonny har aldri vært der. en passe lang tur, og lett å gå på skogsveien. På slutten er det ganske bratt, men for fotgjengere er det fint framkommelig. Men ingen får meg til å sitte på et kjøretøy opp eller ned de bratte bakkene. Den utfordringen tar jeg ikke!

Utsikten fra Lamåsen er fantastisk, og i dag var det ganske klart.

Hundene koste seg. På skogsveien er der mange stikkrenner, og de gikk gjennom alle - forsvant i et hull, og hver gang sto vi der engstelig og lurte på om de satte seg fast under veien. Men alt gikk bra. De kom glade og lykkelige fram på den andre siden av veien - hver gang.

Gjennom skogen er der mye mygg og utøy, men litt vind holdt det meste av insektene borte. Vi koste oss på turen. Det bør ikke bli for lenge til neste gang :-)

Svarte hunder - ikke populært hos oss

I går kveld var vi en tur i fjæra, skulle kose oss ved bålet sammen med naboene - og en stor svart hund. Våre hunder elsker å være i fjæra. Der tusler de rundt omkring og roter borti alt spennende de finner.

Men den svarte hunden overrasket dem. Hårene reiste seg på ryggen til Frøya, hun var ikke innstilt på å være hyggelig. Den andre hunden logret med halen og ville hilse på dem, men Frøya var svært avvisende. Hun husket nok den store, svarte hunden som holdt på å ta knekken på henne da hun var valp. Siden den gang har hun hatt et svært anstrengt forhold til svarte hunder, uansett størrelse :-(

Sonny, som er ganske aktiv og liker å leke, stilte seg bak Frøya. Hun lærer fort, og vi tror at også hun har lært å holde seg unna svarte hunder.

Etter ei stund gikk det heldigvis bedre. Hundene inngikk våpenstillstand, de ble ikke venner, men vi fikk heller ingen slåsskamp. Heldigvis.

Neste skritt blir å trene aktivt for at hundene våre skal kunne omgås svarte hunder.

Ny bærtur - denne gangen på hundenes premisser

Etter en hektisk dag, ble det ikke noen lang tur på hundene i kveld. Vi gikk heller inn på marka, i enden av enga har vi et område med stein og lyng, røsslyng, blåbærlyng og krekling - og en og annen klynge med einer. midt i blinken for hundene. De hoppet og danset, sprang og lekte seg, grov i marka og lette etter mus. Mus fant de ikke, men det gjorde ikke så mye. De syntes det var kjempkjekt å grave mellom steinene.

Da de hadde rast fra seg det verste, oppdaget de bærene. Og det var topp! De snafset i seg masse bær, håper de ikke får problemer med magene sine etter denne fråtsingen. Selv om de foretrekker krekling, spiser de alt av bær. Frøya kastet seg til slutt over einebær, og da trodde jeg hun ville spytte dem ut igjen. Men nei, bærene forsvant, hun rasket med seg mye fra den busken. Utenom krekling er blåbær og blokkebær lettest å finne, derfor spiser de mest av de sortene. Ville bringebær finner vi ikke i år, men i fjor nappet Frøya til seg bringebær fra de laveste greinene på buskene, glad og fornøyd.

På veien hjem gikk vi over marka, da går vi rett mot bestefarshuset. Sonny trodde hun så noe uvanlig, så hun bjeffet. Og siden husveggen er ganske stor, fikk hun ekko og hørte sin egen bjeffing. Og da satte de i gang, begge to. Sonny og Frøya trodde det var hundene som bor i huset som bjeffet, og det måtte de svare på. De bjeffet og ulte, slik bare lundehunder kan :-) Heldigvis klarte jeg å avlede dem, men det tok sin tid. Ekkoet svarte jo hele tiden og fikk alltid det siste ordet (eller siste bjeffet:-)

Disse bildene er tatt fra Vågstuva. Det første med utsikt over en del av Svellingen og Hamarøya i bakgrunnen. Det andre bildet er av Voje (Vågehamn) med Hustad gård på andre sida av Bresja. Til venstre ser vi en del av øyene i Svellingen, og bakerst på bildet ser vi Øksfjord med begynnelsen av Lofotveggen. Øverst til venstre i bildet kan vi så vidt skimte Skrova.

Bærtur med lundehund? Nei Takk!

Fint vær i dag igjen, så vi gikk en liten tur på fjellet. Kanskje kunne vi finne litt bær til søndagskaffen.....

Bær er det nok av i år også. Trodde kanskje at vi ville finne lite bær i år siden sommeren har vært så dårlig, men alt tyder på at vi får et godt bærår.

I dag fant vi blåbær og krøkebær (krekling) - og et og annet moltebær. Hundene sprang foran og fant alle delikatessene. De glefste i seg de fineste bærene før jeg fikk sukk for meg, og det kom mer bær i hundemagene enn i boksen min :-) Så dersom hundene skal være med på flere bærturer, må det være bær i overflod.

Imidlertid virker det som om de foretrekker krekling framfor andre bær, så kanskje vi blir enige om hver vår bærsort. Krekling er det overflod av, og vi plukker ikke så mye av den sorten.

Frøya er en elegant dame, vant til å gå i fjellet. hun tripper av gårde, finner de letteste veiene, leter opp stier og er fantastisk flink i fjellet. Hun går rundt dammer og myrhull, passer på ikke å bli unødig våt på føttene, og snor seg gjennom kratt og høyt gress.

Sonny går rett på med dødsforakt, En dam eller et myrhull stopper henne ikke. Hvorfor gå rundt når hun kan vasse gjennom? Av og til må hun svømme litt også. Men slike detaljer hindrer henne ikke. Hun er ganske tøff. De første gangene trodde jeg hun var uheldig og ikke forsto hvordan hun skulle finne veien, men nå har jeg oppdaget at hun bryr seg ikke. Går hun i et myrhull, klatrer hun fort opp, rister seg litt og springer videre. Når hun skal tilbake, går hun ikke rundt myrhullet, men plasker oppi igjen.

Begge hundene er fine turkamerater. De passer på oss, går ikke langt av gårde, og er hele tiden opptatt av å holde "flokken" samlet.

Se på den fine utsikten over Voje, Bresja og Vestfjorden. I bakgrunnen ser vi Hamarøyfjellene og Steigen.

På bildet under ser du Voje med Hamarøya i bakgrunnen. Foran Hamarøya liger Skjervøya, der Tore Hund grov ned skatten sin.

Mauren og valpen

I dag har vi sommer, strålende sol og nesten skyfri himmel. Og med varmen kommer alle insektene fram. Sonny er en festlig valp, hun har sans for detaljer, og legger merke til de små ting som skjer i nærmiljøet. Under frokosten, som vi for en gangs skyld kunne spise på terassen, ble vi oppmerksomme på at Sonny hadde en underlig oppførsel. Hun spisset ørene og var fokusert på noe foran seg. Men vi så ingenting.

Ved nærmere ettersyn viste det seg at hun hadde oppdaget en liten maur. Og den ville hun jage bort. Men mauren var ikke redd. Den ville ikke gi seg, reiste seg opp, gikk på bakføttene og kom mot hunden. Sonny ble redd, hun rygget, og mauren kom etter.

Utrolig! Vi trodde ikke våre egne øyne, en maur mot en hund. Forskjellen i størrelse var enorm, det var som å se et krigsskip slåss mot ei lita jolle.

Sonny tok mot til seg og skrapte litt med labben, ikke på mauren, men ved siden av. Mauren ga seg ikke. Den gikk videre mot Sonny, vekselsvis på to og fire føtter. Og dette var ingen tilfeldighet. Når hunden endret retning, snudde også mauren seg i samme retning.

Slik holdt de på ei stund, kanskje 15 minutter. Sonny prøvde å jage bort mauren, men den ga seg ikke. Så prøvde hun å dytte den bort med labben, men den kom tilbake. Mauren kunne godt ha gjemt seg om den ønsket det. Der var mange hull å krype ned i, men den sto på og kjempet. Det så ut som den ville jage bort hunden. Merkelig. Når Sonny kom for nær, reiste den seg og var truende. Sonny knurret litt og var sint, men det hjalp ikke. Mauren stod på sitt. Den kjempet det den klarte.

En slik kamp vil den minste tape, overmakten er for stor. Og slik gikk det også i dette tilfellet. Sonny prøvde å bite mauren, og til slutt fikk hun tak. Da hadde ikke mauren noe den skulle ha sagt, den måtte til slutt bøte med livet. Hunden hadde vunnet kampen. Men mauren kjempet til siste øyeblikk.

Verdensberømt hund :-)

Vi som har lundehund, er veldig stolte over denne unike hunden, men det finnes så altfor få av dem. Litt over 500 i Norge, og noen hundre spredd rundt om i andre land.

Denne uken hadde smoltanlegget en veterinærstudent fra USA på besøk. Hun syntes Nord Norge var eksotisk, men mente norsk sommer var som en vinter der hun kom fra :-(

En fisketur hører med når man er i Vestbygd, og da hun var på havet, så de en lundefugl, noe hun ble veldig begeistret for. Hun fortalte at hun hadde lest mye om fuglene, og de spesielle norske hundene som var utviklet for å jakte på dem - lundehunden. Tenk om hun kunne få se en slik i Norge.......

Per M hadde løsningen: -Vi har to slike hjemme, så de kan du få se :-)

Og det var helt topp! Hundene ble beundret fra alle kanter, de måtte vise ferdigeheter og egenskaper som er spesielle for lundehunder. Frøya, den rolige, hilste pent på alle og gikk og la seg. Men Sonny, den unge, kvikke valpen, spilte sitt livs rolle. Hun koste seg i all oppmerksomheten og viste alt hun hadde lært og litt til. En slik anledning til å være i sentrum, kunne hun ikke overse. Hun sjarmerte hele selakapet.

Veterinærstudenten fikk treffe norske lundehunder, noe hun syntes var helt topp :-)