Vakthunder :-)

Lundehunden har god stemme - og vet å bruke den.

Det er greit med en hund som varsler når folk kommer opp veien. Vi trenger i grunnen ingen dørklokke, hundene overdøver den. Dersom de ikke oppfatter at det er folk på trappa, setter de i å bjeffe med en gang gjesten trykker på dørklokken. Folk kan ikke komme i stillhet opp til oss. Hundene har god hørsel og sier fra med en gang noen nærmer seg. De skiller heller ikke mellom dyr og mennesker. Alt blir varslet, det være seg rev, elg, rein - eller katten Missy. Eller det kan være en nabo. Heldigvis blir ikke naboene skremt, men jeg tror nok de irriterer seg av og til :-)

Frøya har en lys, klar stemme, mens Sonny, til vår store forbauselse, har en mye dypere stemme. Det er lett å tro at bjeffingen kommer fra en mye større hund. Vanligvis er det Frøya som bjeffer, men nå har Sonny lært. Hun har gått i en god skole :-)

Vakthunden slår til

Etter noen rolige netter slo vaktinstinktet til i natt.

Yngste sønn var hjemme, har fridager og skal overnatte på sitt gamle rom. Sonny er for ung til å huske at han har bodd i dette huset og hun våknet av ukjente lyder. En inntrenger - det ville hun varsle om. Og det gjorde hun til de grader. Enda verre ble det da han ville hilse på henne. Hun laget svært mye lyd i den mørke natten. En lundehund har god stemme, og Sonny brukte den godt. Frøya, stakkar, måtte bare stå opp sammen med henne for å se hva som skjedde.

Etterpå fikk Sonny ei overhøvling av Frøya. Slikt vas ville hun ikke finne seg i. Nattesøvnen ble ødelagt og Frøya måtte stå opp bare fordi husets folk kom hjem. Tull!

Så gikk alle til sengs igjen - trodde vi. Ikke lenge etter begynte husets klodyr, katten Missy, å bråke. Hun ville kvesse klørne rett utenfor soveromsvinduet. Dette hørte Sonny, og så varslet hun igjen. Ny oppvåkning, og hele huset på beina igjen.Da benyttet Missy anledningen til å ta seg en tur inn, å gå den vanlige vindusveien brydde hun seg ikke om. Det er lettere å gå gjennom ei åpen dør.

Dette var en god anledning til å få seg en luftetur. Sonny er stuerein, men et og annet uhell skjer. Derfor må vi slippe henne ut hver gang hun går til døra. Og selvfølgelig benyttet hun anledningen når alle var våknet opp. Så fikk hun en nattlig tur i hagen :-(

Da hun kom i senga, fikk hun virkelig gjennomgå av Frøya. Knurring, glefsing og harde ord. Frøya forventer skikkelig oppførsel av en ung hund. Hun var så tøff at Sonny ble liggende på rygg og klynke i lang tid. Hun var så underdanig hun klarte, men det tok lang tid før Frøya ga seg. Frøya biter ikke, men hun er svært truende. Ikke at det hjelper så mye, men hun demonstrerer hvem som bestemmer.

Så la alle seg til å sove igjen. Og da slo katten Missy til. Hun begynte å marsjere ut og inn gjennom det åpne soveværelsesvinduet. Og hver gang våknet samtlige..... Til slutt ga hun opp - eller vi sovnet av utmattelse. Er usikker på hva som skjedde.

Og så var skjæra er fornærmet fordi hun får for lite mat, og det ga hun uttrykk for på morgenkvisten. Da satte hun seg i treet utenfor soveveærelset og sa klart i fra hva hun mente om oss - vel og lenge. Selvfølgelig våknet alle opp en gang til, og da var det slutt på nattesøvnen.

Det godt at de fleste netter er rolige, å miste nattesøvnen er for tøft for oss alle :-(

Humla suser...

Sonny er nå 4 1/2 måned og lærer noe nytt hver eneste dag. Hun er heldig som har Frøya som mentor, men Frøya er ikke alltid like interessert i det valpen roter med. Ofte går hun bare forbi Sonny, legger seg i senga og sover, uberørt av begivenhetene.

Sonny har hittil vært ganske stillfarende, men alle som har lundehund vet at disse hundene liker å bruke stemmene sine. Slik har det også vært med våre lundehunder. Sonny har vi imidlertid nesten ikke hørt lyd i.

Men så slo hun til i dag, hun har ganske dyp stemme, mye grovere enn Frøya. Sonny bjeffet og bjeffet, ga seg ikke. Vi trodde det var naboene hun var ute og hilste på og prøvde å få henne til å stoppe. Men hun var ikke ute, hun sto inne i stua med hodet i en krukke med blomster, stakk bare snuten opp for å bjeffe og ule. Merkelig, hva kunne det være?

Nede mellom plantene summet en bortkommet humle. Den hadde nok forvillet seg inn i stua mens døra var åpen, og så søkte den tilflukt i blomsterkrukka. 

Stakkars liten. Vi fikk avledet Sonny og humla ble sluppet ut i hagen. Der trives den nok mye bedre enn i ei blomsterkrukke med en bjeffende hund som stenger åpningen.