Sommervær - endelig

Sommeren har latt vente på seg i år. Juni og juli er snart passert, noen sommerfølelse har vi ikke fått. Været har vært trasig!

Men nå lysner det. I helga var været akseptabelt, men da var vi borte :-(

I dag stråler sola fra skyfri himmel. Nå håper vi på bedre vær. Hundene kom seg ut tidlig, de ligger i hagen, snur seg etter sola og sørger for å få all den varme de kan. De har nok også merket det fuktige været.

I går kveld gikk vi en kort tur i marka, og da koste de seg begge to, sprang og luktet. Tror de aldri blir "ferdigluktet". Det er alltid noe nytt å finne.

Sonny er full av påfunn. Hun smaker på alt. Nå er det blomsterbedene hun tar for seg. Vi er livredde for at hun skal spise blomster som er giftige, så nå sjekker vi alt som er i hagen. Tror det meste er ufarlig, men en kan aldri vite :-( 

Frøya er blitt en stødig "voksen" dame, bryr seg bare om de viktigste tingene - det hun mener er viktig. Alt annet lar hun passere nesten uten å reagere. Hva som er viktig? Det er alle som passerer forbi (heldigvis ikke så mange), naboene, tur og mat. Ellers tar hun livet rolig, går og legger seg der hun kan holde alt og alle under oppsikt.

Sonny leter fram ting vi har gjemt, hun graver ned alle skatter, og for tiden er det fullt av hull i hagen. Lundehundene graver spesielle hull, de er ganske dype, men diameteren er liten, 10-15 cm. Veldig ofte graver de bare med en labb, det er kun når de er på musejakt de bruker begge framlabbene og graver store groper. Da jeg slo gresset i går, fant jeg mye rart: To par briller, 4 sokker av forskjellig farge, en sko, to baller, et lite lekelam og tre gummihansker. Mange brukbare ting for en liten valp!

Håper vi får noen fine sommerdager framover, det trenger vi.

Glade hunder

Etter å ha vært noen  dager sammen med Lundtola-gjengen, ser vi at lundehundene trives i flokk. Sonny og Frøya koste seg sammen med Rosa, Benoni og Lina. Om Frøya husker at Rosa og Benoni er foreldrene hennes, eller at hun har vært hos dem tidligere, er umulig å si. Men hun gikk godt inn i gruppa. Valpen Sonny har ikke noe særlig kjennskap til dem, men hun gled rett inn i gjengen. Hvis noen begynte å springe, sprang hun etter, hvis noen bjeffet, kastet hun seg fort inn i koret. Det var lett å se at hun trives i flokk med andre lundehunder.

Men, kom der en annen hund, reagerte de alle med mistenksomhet. De sa klart fra om hva de syntes. Og lille Sonny lærer fort. Hun har en litt grovere stemme enn Frøya, så det er lett å kjenne dem fra hverandre.

Sonny er nå 4,5 mnd, og har vokst godt. Hun er aktiv og interessert i alt som skjer rundt henne. Vi ser at hun lærer fort.

Hun er ikke alltid så lydig, og for å ha full kontroll over henne, fester vi et tau i vesten eller halsbåndet når hun er løs. Da får vi tak i henne med en gang når det er nødvendig.

Vi var så heldige å få være med på hytta i Vatnelia, og der var det fantastisk. Hundene og vi koste oss sammen med Lundtolagjengen. Takk for at vi fikk denne opplevelsen :-)

Ny vei..... ikke lenge til

Veiarbeidet foregår nå hos oss. Her er gravemaskiner og lastebiler i fleng, de jobber nedenfor innkjørselen vår, kjører massen fra veien bort og legger ny singel og grus i veien. Vi kommer oss ikke ut med bilen, men det gjør ikke noe. Hvem ønsker å kjøre på veien nå?  Ikke før vi er helt nødt.
Veiarbeiderne jobber fra 7.30 til 22.30, veien er for det meste stengt. Innimellom slipper vi gjennom etter venting, og et par økter hver dag prøver de å holde veien åpen. Men når veiarbeidet foregår flere steder samtidig, og vi bare har en vei, blir det mye venting for alle som må ut og kjøre.

Heldigvis tar arbeiderne fri fra torsdag kveld til mandag morgen. Da er veien åpen, og allr kan kjøre når de ønsker det - men det er ikke å anbefale.

Det kraftige regnværet har satt sitt preg på grusen der veien er kuttet, sist jeg hadde opptelling var veien kuttet over 100 steder i lengder på 15 til 30 meter. Heldigvis begynte de denne uken å asfaltere "hullene", og nå er de allerede ferdige med "nyveien". Da er det bare den gamle Vestbygdveien igjen. Den endelige asfalteringen, toppdekket, blir lagt i august, sto det i avisa. Håper det stemmer.

hundene synes det er spennende med så mye som skjer rundt husdørene. Mennesker, maskiner og små og store biler, her er mye å bjeffe på - til hundenes store fornøyelse. Vi tobeinte synes ikke det er så artig :-(

Trangt om saligheten

Vi har en hundekurv eller hundeseng i huset, passelig størrelse til en lundehund. Valpekurven ble fort for liten, og vi har lenge vært på utkikk etter enda en hundekurv. Men enten er de for store, for små, ikke fine nok - eller for dyre. Så fremdeles har vi bare en. Den er plassert i stuen, like ved ovnen. I utgangspunktet ikke noe problem siden Frøya kun har brukt kurven som matbord. Hun trives best på soverommet. Når døra er åpen, har hun full kontroll med alt som skjer i huset.

Sonny, derimot, krøp opp i kurven første dag, og siden har hun okkupert den. Og da ble Frøya også mer interessert. Så nå kjemper de om plass. Den sterkeste vinner, og det er nesten alltid Frøya. Og da må Sonny vike. Men Sonny gir seg ikke. Hun sirkler rundt, finner på noe å gjøre, lukter på Frøya, biter henne i halen, går forsiktig opp i kurven, og plutselig ligger de der begge to.

Så kan det være rolig ei stund, men Sonny er som en makk og kan ikke ligge rolig lang tid av gangen. Hun begynner å herje, og til slutt blir Frøya lei. Hun reiser og går, og Sonny får kurven alene, kan strekke seg og legge seg til å sove.

Men merkelig nok er ikke kurven så interessant lenger. Da går hun også sin vei på jakt etter nye utfordringer.

Humla suser...

Sonny er nå 4 1/2 måned og lærer noe nytt hver eneste dag. Hun er heldig som har Frøya som mentor, men Frøya er ikke alltid like interessert i det valpen roter med. Ofte går hun bare forbi Sonny, legger seg i senga og sover, uberørt av begivenhetene.

Sonny har hittil vært ganske stillfarende, men alle som har lundehund vet at disse hundene liker å bruke stemmene sine. Slik har det også vært med våre lundehunder. Sonny har vi imidlertid nesten ikke hørt lyd i.

Men så slo hun til i dag, hun har ganske dyp stemme, mye grovere enn Frøya. Sonny bjeffet og bjeffet, ga seg ikke. Vi trodde det var naboene hun var ute og hilste på og prøvde å få henne til å stoppe. Men hun var ikke ute, hun sto inne i stua med hodet i en krukke med blomster, stakk bare snuten opp for å bjeffe og ule. Merkelig, hva kunne det være?

Nede mellom plantene summet en bortkommet humle. Den hadde nok forvillet seg inn i stua mens døra var åpen, og så søkte den tilflukt i blomsterkrukka. 

Stakkars liten. Vi fikk avledet Sonny og humla ble sluppet ut i hagen. Der trives den nok mye bedre enn i ei blomsterkrukke med en bjeffende hund som stenger åpningen.  

Hva var det - et ekko?

I dag (lørdag) fikk vi en sjelden fin dag, varmt og godt. For å kose oss litt ekstra og komme oss litt ut, tok vi hundene med og kjørte inn i marka, parkerte bilen og gikk litt opp i marka. Tore kommer seg ikke så langt, men når han bruker staver, klarer han å gå et lite stykke. Men i marka er det mange fine steder å være, vi trenger ikke alltid gå så langt.

Hundene jublet, de sprang, hoppet og danset. Der er veldig mye å lukte på, snutene sopte marka. Rart de ikke satte seg fast :-) De grov etter mus, bet over røtter og fant mye rart.

Som vanlig var det ikke et menneske å se, vi hadde hele marka for oss selv.

Plutselig var det noe som fikk Frøya sin oppmerksomhet, og hun gjødde voldsomt. Kanskje det var en fugl, eller en rev? Ikke så vi noe, men Sonny kastet seg også inn i bjeffingen. De var ingen vits i å snakke til dem, de var helt oppskjørtet.

Etter hvert ble vi klar over at det var ekkoet som lurte dem. Hver gang de bjeffet, fikk de svar - fra flere steder. Ekkoet gikk rundt i fjellene, så vi hørte hunder som bjeffet på alle kanter. Sonny visste ikke helt hvor hun skulle snu seg, hun hørte hunder overalt, og Frøya svarte alle hundene - gang på gang. Det tok tid før vi klatre å avlede dem slik at ekkoet også kunne falle til ro :-)

Vojefest - dagen derpå...

I går (fredag) var det Vojefest!

Dansebandet Sakarina spilte opp til årets fest, og de hadde værgudene på sin side. Alt lå til rette for årets arrangement.

Fest på lokalet er en gammel tradisjon i bygdenorge, men til en viss grad har den utspilt sin rolle. I Vestbygd blir det ikke arrangert så mange fester - noen på Naustvika, og en eller to i Voje. Det er helst den yngre garde som går på fest. Men når Sakarina spiller, er musikken også for de godt voksne. Og folk stilte opp.  Båter ved kaia og biler parkert på plassen viste at der var mye folk og god oppslutning om festen.

Vi som ikke kom oss på fest, hørte både musikken og så folkelivet rundt lokalet. Stemningen var god, så det ut som :-) En vellykket fest.

Etter festen er det mange som går hjem, særlig om sommeren. Det er vanskelig og dyrt å få drosje, og heller ikke alltid så lett å få tak i sjåfør til å kjøre bilen. Avstanden fra ungdomshuset til vårt hus er ca 2 km, og nesten alltid opplever vi at energiske fotgjengere ikke er fullt så energiske når de har gått disse2 kilometrene. Da begynner de å se seg om etter andre løsninger.

Slik var det også i natt. Godt utpå natta ringte det på døra. Og med to varslere i huset ble det et lurveleven. Klokka ringte vel og lenge, og det var startsignalet til hundene. De bjeffet og ulte. De hørte folk på trappa, og sa virkelig hva de mente om saken. Komme midt på natta og forstyrre dem når de sov..... Det ville de ikke finne seg i. Og dersom vi tobeinte ikke våknet av klokka, ville de hjelpe til. Tore sto framme på golvet før han var helt våken.

Saken løste seg fort. Den uheldige mannen ville bare hjem så fort som mulig, så vi kjørte ham de siste kilometrene, det var litt for langt å gå - selv om sommeren. Og vi fikk oppleve en fantastisk sommermorgen, solskinn, fine farger, dyr og fugler. 

Lundehunden - en del av kystkulturen

Denne uken arrangeres "Kystdagan" i Vestbygda. Et allsidig program, alt fra båtmotorer og fembøringer til husflid, gårdsbesøk, vikinger og så selvfølgelig, det viktigste av alt: MAT! Mat av alle slag. Mye folk, både fastboende og sommerturister. Merkelig at så mange orker å kjøre den dårlige veien utover.... Sannsynligvis er det en del sommerturister som er her i flere dager.

Lundehunden er en del av kystkulturen, så selvfølgelig fikk Sonny og Frøya være med på arrangementet. Og de vakte oppmerksomhet. Jeg tuslet rundt i Voje med hundene, og fikk god anledning til å markedsføre lundehunden. De viste seg fra sin beste side. Sonny hadde stort publikum. Hun sjarmerte alle på valpers vis, blid og logrende søkte hun kontakt med hver eneste en som ville se i hennes retning. Hun elsker å bli klappet og kjælt med, logrer, slikker og småbiter på alle som kommer bort til henne.

Frøya, stille og rolig, hadde god kontroll på det som skjedde. Når unger kom for å klappe henne, bare stod hun rolig og lot dem gjøre det, uten å være oppsøkende. Og nettopp derfor kom mange forsiktige barn bort, klappet henne og snakket med henne. Hun oppførte seg perfekt, som en dronning :-)

"Gamle kjenninger" ble hilst på som lenge savnet slektninger, mens hver eneste fremmedhund fikk høre et sannhetsord. Jeg tror Sonny og Frøya hadde en fin dag med mange nye opplevelser, og hunderasen lundehund fikk mye oppmerksomhet!

På slutten av dagen ble Tore med bortover. Nå klarer han å gå uten krykker, en fantastisk framgang!

Vi skulle se på Nordlandsbåtene, men da vi parkerte bilen, ble han plutselig stiv i blikket. Han hadde fått øye på flere gamle båtmotorer, noen gikk for full maskin, andre hostet og harket, men kom ikke i gang. Og da var dagen reddet for ham. Rundt motorene stod en gjeng entusiaster og diskuterte, og han kastet seg energisk inn i diskusjonene. Det tok litt tid før vi fikk sett på båtene :-)

Supert vær - overraskende nok - og det resulterte i en fin dag!

Stille natt? Ikke hos oss!

Hver kveld legger jeg meg til å sove i håp om å få en hel natts søvn - uten avbrudd. Men dersom det skulle skje, kommer jeg til å våkne opp og vente på å bli vekket.

Ingen stor grunn til å klage, jeg sover lett og kan vanligvis legge meg til å sove igjen etter en tur rundt i huset.

Og det er en god egenskap å ha hos oss som har et livlig natteliv.

Sist natt var ganske typisk. Vi la oss i "normal" tid, ei stund før midnatt. Ute var det lyst og fint, og ganske rolig. Alle fugler hadde gårr til ro, og vi hørte bare en og annen bil som kjørte forbi. Sonny ble lagt i buret med døra igjen, Frøya kom inn fra sitt gjemmested under terassen og la seg i senga, og katten Missy sov i sofaen. Status: alle på plass, og alle sov inne (enn så lenge...).

Missy har fått ei trapp opp til altanen, og ei ny trapp derfra opp til vinduet. Vinduet står såpass åpent at hun kan gå inn og ut som hun ønsker - og det gjorde hun mange ganger denne natten. Hun gikk ut og inn, klørne klikket på golvet og hun hørtes godt når hun kom. Så jeg våknet hver eneste gang. For å være sikker på at vi hørte henne, klatret hun opp stigene sine med øredøvende bråk. I tillegg klorte hun et par steder. Dersom jeg likevel ikke skulle være våken, passet hun også på å mjaue.

Hundene hørte også dette bråket, de følger godt med. Sonny benyttet anledningen til å rope på meg, hun bekjentgjorde at hun ville ut av buret. Jeg lot som jeg ikke hørte, men da økte hun stemmestyrken. Så da var det bare å stå opp, åpne døra til buret og slippe henne ut i hagen for å gjøre fra seg. Da hun kom inn, var hun i godt humør. Og med solskinn på terassen og fugler som begynte å våkne til liv, så hun liten grunn til å legge seg igjen, mente hun.

Den eneste som ville sove, var Frøya. Og hun var en god forbundsfelle. Da Sonny hoppet opp i senga, livsglad og leken, fikk hun seg en skikkelig overhøvling. Etter det turte hun ikke annet enn å legge seg ned igjen. Men buret stod tomt....

Så ble det et par timers videre søvn på oss, men ute våknet "alle". En flokk måser hadde en "oppbyggende" samtale på plenen, og skjæra kranglet med kråka. Det er ikke mulig å sove i et slikt bråk, så da stod jeg opp. Lastebilene begynte å kjøre grus, og andre biler raste av gårde for å komme seg ut før veien ble stengt.

Mye som skjer om morgenen.

Skjæra bruker å få mat om morgenen, men det glemte jeg i dag. Plutselig hørte jeg noe bråk fra vinduet, og der flakset og skreik skjæremor. Hun ville bare si fra at jeg hadde glemt dem, og de satt klar for frokosten sin. Javel, servering på plenen, raskt og greitt :-)

De firbeinte slo seg imidlertid til ro, de sov sin søte søvn, glade og fornøyde. Ingen av dem orket å stå opp før nitimen var godt i gang - en gang må også de sove :-)

Søndagstur

Endelig søndag.....

En fin dag for tur med hundene. På med vestene og av gårde tidlig om formiddagen. Vi bruker nesten alltid refleksvester på hundene når vi går i marka. De er lett å få øye på, jegerne kan ikke forveksle dem med rev, og vestene har også et hendig håndtak som er lett å løfte hunden etter - eller å feste et bånd i.

Sonny er fremdeles ikke helt lydig, så vi binder et tau i hennes vest. Det henger etter når hun springer, og da er hun lett å få tak i. hun kommer mot oss når vi roper, men hvis hun ikke ønsker å bli tatt inn, holder hun seg akkurat så langt unna at vi ikke får tak i henne. Med et tau i vesten løser vi dette problemet. Tauet kan imidlertid ikke ha knute i enden, da fester det seg til busker og steiner når hun springer i marka.

Frøya er blitt et dydsmønster, hun er lydig og veloppdragen (for det meste). Men prøver vi å få henne til å gjøre noe hun ikke ønsker, får vi problemer. Da lukker hun ørene - bokstavelig talt - og gjør som hun vil. Vi burde vel trene henne mer, det er ikke hundens skyld at hun ikke lærer, men menneskene rundt henne. Vi gir ikke tydelige nok signaler, tror jeg :-)

Turen i dag var vellykket. Hundene sprang, hoppet og klatret etter som vi gikk i terregnet. De elsker å gå i marka, her er så variert natur. I dag prøvde vi oss på noen (for hundene) ukjente stier, og det var populært. Sonny gikk for det meste med nesen i marka, der var mye rart å lukte på. Og så spiste hun bær. Jeg trodde kreklingen fra i fjor var ødelagt, men den gikk ned på høykant. Hun har noe å glede seg til når årets bær blir modne...

Vanligvis er det ikke så mange i terrenget, men i dag møtte vi en hund, en engelsk setter - feriegjest. Det var ikke populært. Frøya lot som hun var rasende, og Sonny fulgte opp. Men etter ei lita stund var alt fryd og gammen. Da koste de seg sammen med setteren, som var ei tispe. Vi må øve mer på sosialisering, det har begge hundene bruk for.

Enda en vellykket tur, og to slitne hunder :-)

Skjæreungen

Så var det slik vi trodde, bare en unge i skjærereiret i år. Skal tro hva som har skjedd? Det får vi nok aldri vite, men 8 unger hvert eneste år, og så bare en i år, det er forskjell. Godt at de fikk den  ene ungen, fint at en overlevde.

Nå er skjæreparet kommet tilbake med ungen sin. Dette skjer hvert eneste år, når ungene hopper ned fra reiret, tar foreldrene dem bort fra området. Etter ei stund kommer hele familien tilbake, og da blir de her helt til ungene blir jaget hjemmefra utpå høsten en gang.

Det er morsomt å følge fuglenes adferd år etter år, de er etterhvert blitt en integrert del av livet i området. hundene bryr seg ikke om dem, katten tør ikke etter en kamp hun tapte for mange år siden :-)

Klipping av klør

Det er mange ting en hundeeier skal ordne opp i . Klipping av klør er en viktig oppgave. Hos oss har dette alltid vært et mareritt. Av og til har det vært så vanskelig at vi har reist til veterinæren for å få klørne klippet. Og når veterinæren er 85 km unna, er det ikke gjort på et lite øyeblikk. Så langt derifra. Å få klørne klippet tar tid!

Frøya er veldig redd for framlabbene sine (eller hendene, som Tore sier). Baklabbene går det greitt å klippe klørne på, men framlabbene er hun veldig redd for. Da går det ofte med hyl og skrik. Jeg ble grundig lei av alt bråket, dette måtte vi få en forandring på. Jeg tok hunden med inn på det lille baderommet, satte meg ned på golvet og tok henne på fanget. Og så klippet vi alle klørne - motvillig fra Frøya sin side, men alt gikk greitt (med noen hyl og skrik, men ikke mange :-)) Etter den gangen har det gått mye lettere. Frøya finner seg i at klørne blir klippet, men hun liker det ikke. Sist gang måtte vi til veterinæren for å få klippet to klør. Håper vi slipper det neste gang :-)

Vi var veldig spent på Sonny sin reaksjon når klørne skulle klippes. Ville hun skrike og vri seg løs, eller ville hun akseptere sin skjebne? Overraskelsen var stor. Sonny brydde seg ikke om kloklippingen i det hele tatt. Hun bare satt der, det var som om klippingen ikke angikk henne. Skal tro om det vil vare? I så fall har vi vært veldig heldige.... :-

Nå gjenstår det å se om Sonny fortsetter å være like "grei" når vi klipper klørne hennes. For en ting er helt sikkert: Klørne vokser jevnt og trutt, og klippes må de med jevne mellomrom :-)

Nye oppdagelser

Sonny gjør store framskritt. Hver eneste dag oppdager vi noe nytt.

I dag klarte hun å hoppe opp i senga på soverommet, til stor glede for Tore (og Sonny). Frøya var absolutt ikke noe glad. Senga har vært hennes fredede område, der hersket hun på egenhånd. De eneste som fikk være der, var tobeinte (og Missy, av og til). Sonny ble jaget bort.

Men nå klarer Sonny å hoppe opp på egenhånd, og da må Frøya forandre taktikk. Hun knurrer, glefser og bjeffer, men dersom Sonny oppfører seg underdanig nok, får hun være der. Ingen herjing, bare avslapping og soving.

Hundene elsker å gå tur, og aller best liker de seg når de får gå fritt. Da tusler de rundt oss. lukter på det meste, går litt i grøfta og finner stadig interessante steder å grave. Frøya kommer med en gang vi roper på henne, og det gjør Sonny også. Men hun forstår ikke helt at hun må gå i band når vi bestemmer, så det er ikke alltid så lett å få tak i henne. Derfor har vi festet en taustump i vesten, og den henger etter når vi er på tur. Det er lett å få tak i tauet, og da har vi god kontroll på henne. Vi gjorde det samme med Frøya da hun var i den alderen, og det funket godt.

På den første turen med tau i vesten, fikk vi en utfordring. Hundene sprang lett og glad innover skogsveien. Plutselig kom det en nabohund mot oss. Det så ut til å bli et trasig møte, alle tre knurret og bjeffet, nakkehårene reiste seg. Og da var tauet nyttig. jeg hanket inn Sonny, knyttet tauet i Frøya sin vest, og vips - begge hundene var i bånd og under god kontroll. Den andre hunden ble også satt fast og dradd bort - motvillig, men rasende. Selvfølgelig burde vi ha jobbet med å la hundene bli skikkelig kjent med hverandre og til å bli venner, men situasjonen der og da tillot ikkedet. Den oppgaven utsetter vi til en annen dag :-)

Her går det framover

Sonny lærer noe nytt hele tiden. Livet er forunderlig, hun springer fra det ene til det andre - like forbauset og undersøkende hver gang.

Nå har hun endelig klart å hoppe opp i sofaen. Vanligvis er sofaen forbudt område for hundene, men det vet hun ikke ennå - eller velger å ikke vite. Hun hopper opp, veldig, veldig glad for at hun får det til, og begynner med en gang å utforske stuen fra det nivået. Blomsterpotter, lysestaker, asjetter og mye annet går noen usikre dager i møte...

Stakkars Frøya. Hun vet at det ikke er lov å hoppe i sofaen - og hun er fortvilt på Sonny sine vegne. Men det nytter ikke å advare Sonny, hun viker unna og gjør som hun vil. Frøya har oppdaget at det må harde ord til for å få henne til å følge reglene, Sonny blir ofte straffet av Frøya for det gale hun gjør - knurr bjeff, glefs og litt risting er straffen hun får. Men det nytter ikke, bare for ei lita stund.

Vi ser imidlertid at Sonny lærer fort, hun forstår etter hvert hva hun skal gjøre - og ikke skal gjøre. Men det tar tid. Imens utforsker hun verden på godt og ondt :-)

Hjemme igjen..........

Endelig hjemme igjen!

Vi har ikke vært borte mer enn to dager, men det ble noen stressende dager med mye kjøring.

Siden Tore har ligget et par uker på sykehuset i Bodø, dro vi (hundene og jeg) sørover for å besøke ham. Å reise med hunder krever litt mer planlegging enn når man reiser alene, både overnatting og reisemåte må forberedes.

Vestbygdveien er stengt, men åpen periodevis. Så ferje og åpen vei måtte koordineres. Hundene måtte være i bilen under ferjeturen. Heldigvis gikk det greit. En times ferjetur taklet de godt. Hytta vi hadde leid, var noe av det mest shabby jeg har sett, men den var vasket. Beliggenheten var super, og hundene likte omgivelsene. Så vi ble der.

Tore var veldig glad for å se oss - kanskje mest for å møte hundene, men det var jeg forberedt på :-) Gjensynsgleden var stor, selv om Frøya var litt reservert i begynnelsen. Tore var også blitt svært mye bedre, så det var et positivt besøk.

Overraskelsen kom neste dag. Da jeg kom opp på sykehuset, fikk jeg beskjed om at Tore skulle overflyttes til lokalsykehuset, UNN Harstad. Javel, da ble det å stable hundene, bagasjen og Tore i bilen. Så kjørte vi til Harstad. Vi andre var jo på besøk, og når den vi besøkte reiste, dro vi sammen med ham. 70 mil på to dager, rekord for meg - og for hundene. De oppførte seg eksemplarisk. På ferja tilbake var de også i bilen, og det fungerte. De slo seg til ro bare de fikk en luftetur i ny og ne - og mat og vann.

Et koselig avbrekk i reisen fikk vi. På hjemveien møtte vi Elin, Magnus og hundene. Kjempekjekt å treffe dem igjen, det er ikke så ofte vi ser dem.

Fra Harstad gikk turen hjem, på ekstremt dårlig vei. Vestbygdveien var kuttet 62 steder, asfalten fjernet på disse stedne og erstattet med grus. Selv om vi vet at dette er en overgang, er det likevel forferdelig å kjøre denne veien :-(

De to firbeinte var svært glade over å være hjemme. De danset rundt i hagen, lekte og koste seg. Det var nesten som de smilte og lo. Borte bra, men hjemme best :-)