Kjempefint høstvær

Denne høsten har vi vært heldige med været, sola skinner fra skyfri himmel dag etter dag. Bare synd at sommeren er over. Dagene er ganske korte, og om nettene har vi frost. Uansett, vi nyter finværet når vi har det.

Elgjakta er over, nesten før den er i gang. Jegerne har vært ute noen dager, men når vi har så mye elg i nabolaget, er jakta fort overstått. I går kom et annet jaktlag til Vojemarka, de skulle prøve å skyte den siste elgen de hadde på sin kvote. Og her var visst mer enn nok elg å velge i. Jegerne mente de så 6-8 elger bare i Vojemarka. Når jakta er over, kan vi slappe av. Ingen skumle jegere med børser gjemt bak busker og hauger......

Hundene storkoser seg i marka. De springer overalt, leter seg fram til de underligste ting, finner bær og sopp som de spiser, og Sonny plumper ofte ut i grøfter og myrhull. Hun bryr seg ikke om at det er vått. Hun bare rister seg og springer videre, glad og fornøyd. Frøya er mye mer forsiktig. Hun liker ikke å bli våt, så hun går heller rundt myrhullet og hopper over grøfta hvis det er mulig. Rart at hundene er så forskjellige. De har hver sine markerte personligheter :-)

Begge to følger oss hele tiden. De stikker aldri av, men hvis en av dem tilsynelatende skulle være borte, finner jeg den savnede i fullt arbeid - i ferd med å grave ut et musebol. Det er noe av det viktigste hundene våre kan gjøre - synes de selv. Det går foran alt annet. I år er det nesten ikke mus i marka, det er helst gamle musebol de graver ut. Men i fjor hadde de et toppår - håper det blir lenge til neste gang :-)

På bærtur

Har du hund, er du aldri ensom. Hunden er også en god turkamerat.

Lundehundene elsker å gå på tur, og våre hunder er intet unntak. De dagene jeg er hjemme, går de rundt føttene mine helt til de er sikker på at det blir tur. Da setter de opp tempoet, raser rundt i huset, ut i hagen og inn i huset igjen - i stor fart. Det er tydelig at tur er populært. Og en tur i marka er det absolutt beste som kan skje.

I dag gikk vi i fjellet bak huset for å se etter tyttebær. Hundene fant først mye krekling, som de spiste med god appetitt. Etter hvert så de etter andre bærtyper, og da fant de einebær og tyttebær. Enkelte dager kan de sette til livs ganske mye bær. De er flinke å plukke, og de leter ut den beste bæra :-)

Så ble de lei av å plukke selv, men snek seg til å stikke hodet i spannet mitt for å få mer bær på en lettvint måte. Men det stoppet vi ganske fort. Vil de ha bær, må de plukke den selv!

Umoden tyttebær og fritt for kantarell - men en flott dag i marka

Metereologen spådte regn og vind, men den spådommen slo ikke til - heldigvis. Vi hadde en fin tur, gikk på andre siden av vatnet, der vi vanligvis ikke går. Spennende for hundene, nye lukter og flere steder å grave. Sonny klarte å bli veldig skitten. Det er ikke noe nytt. Hun er ikke redd for å traske gjennom gjørme og skitt. Heldigvis forsvinner mesteparten av gjørma ganske fort.

Kantareller og tyttebær ble det ikke noe av. Det eneste jeg hadde i spannet, var fotoapparatet :-)

Dyktige stifinnere

Marka er gjengrodd nesten overalt. Der det ikke er beitedyr, blir det etterhvert uframkommelig for gående. Gamle stier gror igjen, og de få som brukes, er ofte vanskelig å komme seg fram på.

Dagens tur gikk i slikt terreng. Jeg klarte ikke å finne de gamle stiene, men der er lundehundene uvurderlige. De lusker seg fram etter nesten usynlige stier. Klarer jeg å følge deres tempo, har jeg ingen problemer med å gå "på gjengrodde stier". Det største prtoblemet er imidlertid alle buskene og trærne. Hundene er små, og kvister og greiner høyere enn 50 cm over bakken registrerer de ikke. Disse greinene hindrer meg, så det er ikke alltid like lett å komme seg fram. Men som stifinnere er hundene fantastiske :-)

Vi er midt inne i bærsesongen, og marka er full av bær - alle slags bær. hundene storkoser seg. De snafser i seg alt mulig, blåbær, moltebær, blokkebær og krekling. I dag fant de veldig mye krekling, og jeg tror Sonny spiste seg mett på bær. Hun var ikke interessert i forbitene som hun vanligvis er helt vill etter. Vl hjemme la hun seg ned for å slappe av. Hun virker både mett og tilfreds.

Frøya er mer avslappet. Hun spiser forsiktig, men sjekker hver eneste trerot etter musebol. I dag var det bare to steder hun brydde seg om å grave. Jeg så ikke at hun fant mus, men hvem vet, hun er snar å grave ned byttet :-)

Svarte hunder - ikke populært hos oss

I går kveld var vi en tur i fjæra, skulle kose oss ved bålet sammen med naboene - og en stor svart hund. Våre hunder elsker å være i fjæra. Der tusler de rundt omkring og roter borti alt spennende de finner.

Men den svarte hunden overrasket dem. Hårene reiste seg på ryggen til Frøya, hun var ikke innstilt på å være hyggelig. Den andre hunden logret med halen og ville hilse på dem, men Frøya var svært avvisende. Hun husket nok den store, svarte hunden som holdt på å ta knekken på henne da hun var valp. Siden den gang har hun hatt et svært anstrengt forhold til svarte hunder, uansett størrelse :-(

Sonny, som er ganske aktiv og liker å leke, stilte seg bak Frøya. Hun lærer fort, og vi tror at også hun har lært å holde seg unna svarte hunder.

Etter ei stund gikk det heldigvis bedre. Hundene inngikk våpenstillstand, de ble ikke venner, men vi fikk heller ingen slåsskamp. Heldigvis.

Neste skritt blir å trene aktivt for at hundene våre skal kunne omgås svarte hunder.

Hjemme igjen..........

Endelig hjemme igjen!

Vi har ikke vært borte mer enn to dager, men det ble noen stressende dager med mye kjøring.

Siden Tore har ligget et par uker på sykehuset i Bodø, dro vi (hundene og jeg) sørover for å besøke ham. Å reise med hunder krever litt mer planlegging enn når man reiser alene, både overnatting og reisemåte må forberedes.

Vestbygdveien er stengt, men åpen periodevis. Så ferje og åpen vei måtte koordineres. Hundene måtte være i bilen under ferjeturen. Heldigvis gikk det greit. En times ferjetur taklet de godt. Hytta vi hadde leid, var noe av det mest shabby jeg har sett, men den var vasket. Beliggenheten var super, og hundene likte omgivelsene. Så vi ble der.

Tore var veldig glad for å se oss - kanskje mest for å møte hundene, men det var jeg forberedt på :-) Gjensynsgleden var stor, selv om Frøya var litt reservert i begynnelsen. Tore var også blitt svært mye bedre, så det var et positivt besøk.

Overraskelsen kom neste dag. Da jeg kom opp på sykehuset, fikk jeg beskjed om at Tore skulle overflyttes til lokalsykehuset, UNN Harstad. Javel, da ble det å stable hundene, bagasjen og Tore i bilen. Så kjørte vi til Harstad. Vi andre var jo på besøk, og når den vi besøkte reiste, dro vi sammen med ham. 70 mil på to dager, rekord for meg - og for hundene. De oppførte seg eksemplarisk. På ferja tilbake var de også i bilen, og det fungerte. De slo seg til ro bare de fikk en luftetur i ny og ne - og mat og vann.

Et koselig avbrekk i reisen fikk vi. På hjemveien møtte vi Elin, Magnus og hundene. Kjempekjekt å treffe dem igjen, det er ikke så ofte vi ser dem.

Fra Harstad gikk turen hjem, på ekstremt dårlig vei. Vestbygdveien var kuttet 62 steder, asfalten fjernet på disse stedne og erstattet med grus. Selv om vi vet at dette er en overgang, er det likevel forferdelig å kjøre denne veien :-(

De to firbeinte var svært glade over å være hjemme. De danset rundt i hagen, lekte og koste seg. Det var nesten som de smilte og lo. Borte bra, men hjemme best :-)

Tur i marka

Tur i marka er helt topp, favoritturen for hundene. Vi prøver å komme oss en tur i marka, uansett vær. I går regnet det på turen, men i dag, søndag, var det flott turvær. Hundene fotfulgte meg hele formiddagen for ikke å gå glipp av en tursjanse, og da jeg hentet vesten, ble de helt ustyrlige, hoppet og danset foran meg. Det er tydelig at tur er topp!

Sonny er fremdeles veldig uerfaren, emn hun følger Frøya og er svært oppmerksom på hva hun gjør. Og når vi roper på Frøya, kommer Sonny springende samtidig. Sonny er ikke så flink til å lystre, men vi trener mye på å få henne til å komme når vi roper. Hun er lærevillig, så det kommer til å gå greit, tror vi.

I dag valgte vi å gå på østsida av Teinelva. Der er stier å gå på, men veldig vått, fant vi ut. Hundene hoppet fra tue til tue, da var det verre med meg som vasset gjennom litt for mange dammer. De gamle torvmyrene er fulle av vann nå når det har vært så mye nedbør :-(

Men også her var det mye å lukte på, og tusen ting å undersøke. Kanskje hadde en rev gått forbi, hvem vet? Elg var det i alle fall ikke, da hadde Frøya trukket seg tilbake. Elg er ikke blant hennes favoritter. Slike svære dyr holder hun seg langt unna.

Sonny er blitt veldig flink til å holde følge med Frøya på tur. Hun har et fantastisk pågangsmot og er svært utholdende. Den første timen springer hun hele tiden, men så merker vi at hun tar det roligere etter hvert. Hun kommer til å klare seg godt.

Hittil har vi båret henne over bruene. Elva er ganske stri, og vi tar ikke sjansen på at hun skal falle i elva. Det kan bli katastrofalt. Men i dag fikk hun gå over bruene på egenhånd, og det gikk veldig bra. Hun gikk midt på, var ikke redd, og stoppet ikke opp. Dette må vi også trene mer på. Elva kan være farlig, og en liten hund må passe seg.

Vojemarka

Endelig søndag! Frøya og Sonny stod parat. Nå øynet de sjansen til en lang tur i marka. Vi ble litt forsinket, her skulle støypes fundament til to gjerdestolper, og siden far i huset fremdeles går med krykker, trengtes det en assistent. Men gjerdestolpene kom på plass, og så kunne vi dra.

Denne gangen fikk Sonny festet et kort bånd på vesten slik at det ble lettere å få tak i henne når hun måtte hankes inn. Og det fungerte.

Begge hundene var svært aktive. De trives kjempegodt på disse turene. Sonny fotfulgte Frøya stort sett hele tiden. Hun var litt forsiktig når hun skulle over grøfta, husket nok det grusomme dukkerten i veigrøfta. Men snart var alt dette glemt. Hun sprang overalt og klatret over stokk og stein. Hun fikk også gå over broene for første gang, riktignok i band. Elvene er farlige for en liten hund.

I dag møtte vi mange i marka - eller ..? Til å være Vestbygd var det mange. Kjenninger alle sammen. Trivelig å gå i marka og treffe venner og kjente. Vi stoppet og snakket med flere, og noen gikk vi sammen med. Hundene trivdes, de fikk boltre seg. Slike turer ønsker de hver eneste dag :-)

Vi møtte ikke elg i dag. Men når Frøya lukter elg, går hun rett bak meg med snuten i leggen min. Ellers bruker hun å springe foran meg. I dag reagerte hun tre, fire ganger på elg. Den skjuler seg nok mellom trærne, men hundene kjenner lukta.

Sonny var helt utslitt etter turen. Hun har sovet i flere timer, og hun har hatt en flott dag.

Gjerdet - fremdeles ingen hindring

Det tok ikke lang tid før Sonny hadde forsert gjerdet igjen. Hun bare klatret opp på planken - og gikk gjennom :-(

Nå var gode råd dyre - hva skulle vi gjøre. truslene om løpestreng var ikke reelle, ingen hadde lyst til å sette henne i bånd, der måtte finnes andre løsninger.

Så tok vi en bunt netting, festet nettingen på innsiden av stakittet, og vips var gjerdet ugjennomtrengelig. Sonny var innestengt. Litt arbeid ble det på oss. Først måtte plankene fjernes, så måtte nettingen klippes opp og festes på stakittet. Men det var verdt arbeidet.

Sonny oppdaget ganske snart at hun var innestengt. Misnøyen hennes kunne høres ganske langt utover i nabolaget. En lundehund har ganske god stemme, hun kan ule som en ulv, hyle og klynke  - alt etter hvilket humør hun er i. Og i dag brukte hun sin stemmeprakt på alle måter. Men vi gir oss ikke! Vi vant denne kampen. Valpen er inne i hagen, og vi bestemmer når hun skal få komme utenfor :-)

Vi har fått en ekte lundehund - gjerder ingen hindring

En del av hagen vår er gjerdet inn og der kan hundene kose seg sammen med oss. Men gjerder stopper ikke en liten lundehundvalp. Sonny har oppdaget en verden utenfor gjerdet, og dermed dukket det opp en ny utfordring: Hvordan komme seg på den andre siden?

Hun lurte lenge på dette, prøvde seg på flere løsinger, og så endelig.....

Frøya ble sjokkert over oppførselen hennes. Den snille, rolige Frøya har aldri prøvd seg på noe slikt. Hun kommer når vi roper (nesten alltid :-), henter Sonny når hun er ulydig, og passer på at hun ikke finner på altfor mye galt. Frøya er flink til å refse Sonny når hun synes valpen trenger litt korrigering, men til vanlig er hun veldig snill mot det nye familiemedlemmet.

Plutselig var Sonny ute av gjerdet, men hun ble fanget inn igjen med en gang.

Så observerte vi henne. Hun gikk bort til stakittet, stakk hodet ut og prøvde å finne det beste stedet. Og så kom lundehundens egenskaper fram. Hun lirket litt, brukte bevegeligheten i skulderleddene og presset seg ut. Ingen problemer der :-)

Javel, da var det bare å hente hammer, spiker og planker. Og siden far i huset går på krykker (og knapt nok det) er det mor i huset som må være snekker. Merkelig hva en får til når nøden er stor nok :-( Nå har vi lagt brede plankebord langs stakittet, og vi håper hun ikke kommer gjennom der de første ukene. Og innen den tid er hun forhåpentligvis bliltt så kraftig over skuldrene at hun ikke kommer gjennom. Mislykkes vi, må hun nok finne seg i å gå i løpestreng inne i hagen. Det er det ingen som ønsker, men vi tør ikke å la en liten valp gå på egenhånd. Til det er en spennende verden utenfor gjerdet altfor farlig

Utbryteren

Vi har gjerdet inne en del av hagen , der vi har terrassene. Og der kan hundene kose seg sammen med oss. De kan bruke terrasseinngangen og gå ut og inn nesten når de selv ønsker. I vår har far i huset flyttet litt på gjerdet, laget ny port og ordnet et par bed. Det blir veldig fint.

Men opp i det hele fikk han en prolaps i ryggen. Nå går han på krykker - når han klarer å bevege seg - og spiser tabletter. Hagen må bare vente til ryggen er mer samarbeidsvillig.

Og da benytter Frøya sjansen. Den rolige, snille, hunden som følger far som en skygge, ser sitt snitt til et lite opprør. Hun har funnet ut hvordan hun kan åpne porten (og det skjønner ikke engang jeg :-) og så går hun ut. Porten står vidåpen etter henne. Den svinger innover, så det er et stort mysterium hvordan hun får det til. Men når porten står åpen, er det en annen liten frøken som også benytter anledningen til en liten ekstra luftetur.

Så nå må jeg ut med hammer og spiker og stenge porten med ekstra lås. Vi kan ikke risikere å ha hundene på tur på egenhånd, bilene kjører fort på veien, her er uoversiktelig, og det er fort gjort å kjøre på en liten hund som lusker på veien Så den friheten tar vi fra dem. De får klare seg med hagen!

Ny tur i marka - en vellykket dag

Så skulle vi i marka igjen. Denne gangen hadde vi forberedt oss veldig godt, begge hundene hadde refleksvester (de har "handtak" og skarpe farger slik at hunden er lett å se og få tak i). Dessuten hadde vi med sekk som Sonny kunne få sitte i når hun ble sliten.

Det ble en flott tur. Sonny sprang så fort de små føttene kunne klare, og Frøya viste henne alle "luktestedene".  turen gikk på skogsveien, og Sonny var svært forsiktig med hvor hun gikk. Noen få ganger turde hun å gå utenfor veien. Valper lærer fort, men gårdagens bad var tøff lærdom :-)

Turen var svært vellykket. Sonny fikk hvile i sekken når hun ikke klarte mer, Men som småbarn flest kjenner hun ikke sin egen begrensning. Hun ville ut av sekken og soringe sammen med Frøya. Til slutt var hun så sliten at hun bare snublet i sine egne ben.

Nå ligger begge og sover. Vi kommer til å få en rolig kveld og natt med en valp som skal sove seg opp til en ny tur i morgen :-)

Første tur i marka - forviklinger i fleng :-)

Lørdag og tur, denne gangen skulle vi prøve oss i marka. Skogsveien var tørket opp, dette skulle bli en fin formiddagstur. Førya elsker disse turene der hun får lukte seg fram, sjekke hva som har skjedd siden sist og treffe venner og kjente.
Etter nøye overveiing bestemte vi at Sonny skulle være hjemme, hun var fremdeles for liten til en slik tur. Så vi ordnet oss ferdig og gikk så ut i garasjen for å fortelle far i huset at han måtte se etter Sonny. Men der satt han og ikke kunne røre seg. Ryggen hadde kollapset slik at han måtte få krykkene for i det hele tatt å komme seg på beina. Noen valp kunne ikke han ta ansvaret for.

Da var gode råd dyre. Skulle det bli tur, måtte Sonny være med. Ingen vei utenom. Så gikk vi av gårde. Da vi kom til skogsveien, fikk begge hundene gå løse. Det vi ikke visste, var at grøfta var full av vann. Og det første Sonny gjorde, var å plumpe ut i. En våt og fortumlet valp ble dratt opp i full fart. Hun var fortvilt, møtet med skogsveien og grøfta var et stort sjokk. Refleksvesten har "håndtak", så det var enkelt å dra henne opp, men hun gråt av sjokk og fortvilelse. Etter ei stund innenfor mors jakke kom hun fort i form igjen, riktignok litt våt og kald, men det gikk fort over. Vi gikk ikke hjem med en gang, men tok en kort tur i marka. Og der møtte vi Tracki, en blid og aktiv liten dachsfrøken. Men nå var Sonny så trøtt at hun bare ville gjemme seg innenfor jakken. Det er ikke greit å være liten valp på sin første tur.

Men flere utfordringer ventet. Da vi kom hjem, våte etter turen i regn, og med en enda våtere valp, måtte alle bade - hver sin gang. Det var heller ikke populært. Men nå ligger begge hundene og sover, trøtte etter tur og bad, mette etter en god middag. Håper vi får en bedre tur i morgen :-)

Er pinseria over?

En dag har vi supert vær, neste dag snør det. Vi har vært gjennom reinkalvria og pinseria, håper vi. Nå kan det bli sommer.
Gresset gror rimelig fort, i morgen må far i huset finne fram gressklipperen. Men siden han har vondt i ryggen, slipper han nok den første runden med klipperen.

Hundene koser seg ute. Hyttenaboene får gjennomgå, alle må få noen bjeff med på veien - enten de går opp eller ned. Hundene synes det er spennende med så mye folk. Til vanlig er det stille og rolig rundt oss, men i pinsa livner det til i hus og hytter. Og en lundehund lar ikke noe slikt gå upåaktet hen. Alle begivenheter blir kommentert, ganske høylydt.
Frøya har god erfaring på området, og hun prøver å lære opp lille Sonny. Heldigvis har ikke Sonny forstått vitsen med bjeffing. Men hun er lærevillig, så det er nok ikke lenge før hun er med i koret.
Blir de veldig ivrige, er det ikke nok med bjeffing. Da setter de snuten til værs og uler nesten som ulver.

Den nye terrassen er populær. Hundene gjemmer seg under den. Av og til krangler de dersom det blir for trangt, men bråket går fort over. Stort sett er de perlevenner og leker veldig godt sammen.

Sonny ligger på terrassen og ser på Frøya som er under

Mine ører henger ned.......

Sonny forandrer seg for hver dag, hun blir større og pelsen er i ferd med å bli rødere.

Ørene er vi veldig spent på. Når reiser de seg for godt? En dag står begge rett opp, neste dag henger det ene. Om morgenen bruker begge å henge ned, men så reiser gjerne det ene seg i løpet av kort tid - før det henger igjen.

En annen ting vi jobber med, er å få henne stuerein. Det begynte så godt, vi bar henne ut når hun hadde sovet, spist , lekt og hvis hun ikke hadde vært ute på ei stund. Dette fungerte godt. hun gjorde fra seg og kom inn igjen.

Men så ble det kaldt og vi fikk regn og snø. Da oppdaget vi at hun syntes det var behagelig å gjøre fra seg inne. Hun gikk ut, tisset kanskje litt, og så kom hun inn og gjorde fra seg resten. Og vi sa et klart NEI, bar henne ut og roste henne dersom hun gjorde fra seg ute. Og dette har vi fortsatt med. Hun gjør fra seg ute og er flink til det, men det ser ikke ut som hun forstår at hun skal være konsekvent med dette. Føler hun for å gjøre fra seg, setter hun seg ned der hun er - på kjøkkenet, i gangen, eller på parketten i stua.

Vi har fått mange råd fra "fortåsegpåere". Ei sandkasse skal visst fungere godt. Men det må være kun for katter. En lundehund som elsker å grave, ser på ei sandkasse som et sted å gjemme skatter - for etterpå å hente dem. Sonny elsker å grave.....

Nei, vi må nok regne med å bære henne ut svært mange ganger om dagen i ukene framover, så får vi håpe hun forståe vitsen med å gjøre fra seg ute - og bare der. Inntil videre blir gulvvasken en av hovedsyslene i huset for oss tobeinte :-)

Vi er lei oss

I dag fikk vi ei trist melding. To av "gutta boys" fra Røst er gått bort. Både Kjølve og Leik hadde kreft, og nå har de endt sine dager. Veldig leit. Vi har hatt noen fine dager sammen med disse flotte hundene, eieren og resten av flokken. Her fikk vi se lundehundene på sitt beste.

På besøk hos hundevenner

I dag har vi vært på vårt første besøk hos andre hunder. To kjekke hannhunder, Edvard og Laffen. Edvard er en pen eldre herre, en skotsk terrier, mens Laffen er en 7 måneder gammel valp.

Det ble et livlig besøk. Laffen ble veldig glad for å få damebesøk, og valpen Sonny ville han absolutt leke med. Sonny syntes nok det ble litt travelt, hun gjemte seg under en stol. Men Laffen som er en liten Jack Russel-terrier, klarte å få henne ut fra gjemmestedet gang på gang. Hun trivdes etter hvert oppe på fanget. Men de vil nok bli gode lekekamerater om de får muligheter til å være mer sammen.

Frøya var ute ei stund, og da fant hun ut at det var bedre å være i bilen. Tror hun også syntes det ble litt travelt med to herrer som luktet på henne og ville ha kontakt.

Hundene roet seg ned etter ei stund. De spiste og koste seg, men det ble travelt. Tror det vil bli roligere neste gang de møtes. Sonny var helt utkjørt da vi kom hjem. Hun fant et teppe å ligge på, og der sovnet hun. Håper hun sover til langt ut på morgenkvisten :-)

Tur til Bresjevannet

Det ble sannelig søndagstur i dag også. Selv om snøen lå på markene i dag tidlig, satset vi friskt på en tur til Bresjevannet. Ikke noen lang tur, men vi fikk være ute noen timer. Sonny er for liten til å være med, men Frøya storkoste seg.

Etter hvert kom sola fram, og vi hadde en fin dag.

Ingen andre var ute, men vi så mye spor etter rein, og Frøya kjente lukten av elg. Hvordan vi vet det? Når det er elg i nærheten, kommer Frøya i full fart og gjemmer seg bak oss. Hun går så tett inntil oss at vi kjenner snuten hennes i leggen. Så snart elglukta er borte, springer hun foran oss igjen, glad og fornøyd. Vkonstanterer at Frøya ikke er noen elghund :-)

Uten mat og drikke.........

Mat er viktig i en hunds hverdag. Faste måltider i tillegg til alt som dukker opp mer eller mindre uventet.Det kan være smuler på gulvet, godbiter fra en i familien (eller en gjest), eller noe av det spennende som finnes ute i hagen. Nesten alt kan smakes på, og svært mye svelges.
I hagen er mange spennende lukter, og mye av det smaker godt for en valp - til stor fortvilelse for familien og Frøya. Sonny sin taktikk er å grave opp den fristende matbiten, tygge fort og svelge unna før noen andre kommer og tar godbiten. Frøya er lite begeistret dersom det er hennes nedgravde eller bortgjemte godbiter som forsvinner ned i valpemagen, men det er lite hun kan gjøre når den er borte.

Med katt, voksen hund og valp i familien er det ei utfordring å gi alle tre riktig mat til ønsket tidspunkt. Her sliter vi, men nå har vi funnet løsningen:
Missy, vår 12 år gamle katt, får maten servert på kjøkkenbordet. Der har hun fred for de andre to. Konsekvensen er at de tobeinte i familien spiser andre steder.

Frøya, vår voksne, to år gamle lundehund får maten servert på terassen. Det er hun tilfreds med. Vann og mat står strategisk plassert like ved døra. Ulempen er at hun må spise opp all mat med en gang. Snur hun ryggen til, tar kråka, skjæra og måsen det som blir igjen. Ingen rester går til spille. Men hun har ei reserveforsyning  av tørrfor på garasjeloftet, og det tyr hun til i sultne stunder.

Sonny, vår 9 uker gamle valp, skal ha mat ganske ofte. Hun har sin skål stående i stua like ved ovnen. Der finner hun mat og vann. Valpeforet blir bløtt opp og smaker ganske godt, det synes alle. Men Sonny spiser opp det meste med en gang, så der blir lite rester som andre firbeinte kan kose seg med.

Men så begynner moroa - alle tror de andre får mye bedre mat, og vil smake på den, aller helst spise den opp: Frøya går på stolen for å spise kattematen på kjøkkenbordet, Sonny sniker seg til å stjele maten på terassen, og Missy går rundt og sjekker hvilke godbiter som ligger i matskålene til hundene. Finner hun noe fristende, må de andre to holde seg unna til hun er ferdig. En katt har skarpe klør, noe hundene våre vet de må holde seg unna.

Den eneste maten ingen stjeler, er kattefisken. Den får Missy ha i fred.

Blomsterpotter - jippiiii

I stua har vi mange grønnplanter, og noen av pottene står på gulvet.

Det er spennende for en liten lundehundvalp. Blomsterpotter kan brukes til så mangt - å grave i, legge mat i, og til å gjemme leker og andre interessante ting som Frøya ikke skal få. Hadde det ikke vært for de irriterende plantene som står der, så kunne pottene utnyttes i større grad. Sonny prøver å bite av blomstene, men siden vi ikke vet hvilke som er farlige, må vi passe godt på den lille valpen.

Vi har nok fått en ivrig graver i familien. Hun har allerede laget noen små hull i plenen - graver ivrig med begge føttene,og så finjusterer hun litt med den venstre foten. Energien og interessen er det ikke noe å klage på......