Dyktige stifinnere

Marka er gjengrodd nesten overalt. Der det ikke er beitedyr, blir det etterhvert uframkommelig for gående. Gamle stier gror igjen, og de få som brukes, er ofte vanskelig å komme seg fram på.

Dagens tur gikk i slikt terreng. Jeg klarte ikke å finne de gamle stiene, men der er lundehundene uvurderlige. De lusker seg fram etter nesten usynlige stier. Klarer jeg å følge deres tempo, har jeg ingen problemer med å gå "på gjengrodde stier". Det største prtoblemet er imidlertid alle buskene og trærne. Hundene er små, og kvister og greiner høyere enn 50 cm over bakken registrerer de ikke. Disse greinene hindrer meg, så det er ikke alltid like lett å komme seg fram. Men som stifinnere er hundene fantastiske :-)

Vi er midt inne i bærsesongen, og marka er full av bær - alle slags bær. hundene storkoser seg. De snafser i seg alt mulig, blåbær, moltebær, blokkebær og krekling. I dag fant de veldig mye krekling, og jeg tror Sonny spiste seg mett på bær. Hun var ikke interessert i forbitene som hun vanligvis er helt vill etter. Vl hjemme la hun seg ned for å slappe av. Hun virker både mett og tilfreds.

Frøya er mer avslappet. Hun spiser forsiktig, men sjekker hver eneste trerot etter musebol. I dag var det bare to steder hun brydde seg om å grave. Jeg så ikke at hun fant mus, men hvem vet, hun er snar å grave ned byttet :-)

Ny tur i marka.

Vi har hatt noen hektiske dager, det har skjedd mye rundt oss, og så er ferien slutt. Vi er begynt på jobb igjen. For hundene var dette en stor overgang. Kjempelange turer er blitt til korte turer i nærmiljøet. Ikke alltid like poplært, spesielt for lille Sonny som har altfor mye energi i kroppen. Men i dag, søndag, passet det med tur i marka. Hundene ble elleville. De danset rundt meg så snart de forsto at de hadde en tur i vente.

Bilen ble parkert på Melkesletta. Vi kjørte dit selv om det er kort vei, da slipper hundene å gå i bånd langs veien. Og de jublet og danset da de ble sluppet løs. Vi gikk et lite stykke innover skogsveien, og så la  vi veien langs lysløypetraséen. Det er ikke noe kjekt å gå videre innover skogsveien, da kan vi trefffe hundrevis av geiter. Og geiter og hunder passer ikke så godt sammen. Men terrenget på andre sida er fint, så vi koste oss i det fine været. Utsikten på denne siden er fantastisk, vi ser utover Bresja og mot Øksfjorden og Svelllingen. Terrenget er også ganske lett å gå i, ikke så gjenvokst som på den andre sida av dalen.

Der er også litt bær, mye blåbær og krekling, og ei og anna moltebær. Heldigvis hadde jeg en liten pose med, og i mellom trærne fant vi nok moltebær til søndagens dessert. Supert :-) Men å konkurrere om bæra med to lundehunder er ikke fullt så kjekt. Så jeg ei fin bær og strekte hånda fram for å plukke den, forsvant den med et slafs inn i en sluken hundekjeft. Og så slikket hunden seg forrnøyd rundt munnen. De foretrekker de fineste og største bærene, og hvem gjør ikke det? Så jeg måtte avlede dem for å kunne plukke bær til meg selv. Heldigvis fant de et musebol under ei trerot, så da var begge hundene opptatt ei stund.

Vi skulle komme rett ned til bilen, men prlutselig hørte vi bjeller, og der kom hele geiteflokken. Da var det bare å snu og gå opp i fjellet igjen. Hundene var veldig nysgjerringe på å se geiteflokken, men forbiter og godsnakk fikk dem til å gå opp igjen og gå litt mer rundt i marka til geitene var kommet forbi.

Hundene hadde fått ut mye energi, de var rolige og tilfredse. Så det var to glade hunder jeg kom hjem med.

Kantareller ble det ikke i dag heller, men da vi kom hjem, fikk vi besøk av Louise som hadde plukket kantareller til oss.

På alle måter en vellykket dag :-)

Tur på holmene

Nydelig vær, varmt og sommerlig. Da er det tid for tur på sjøen. Og feriegjestene hadde også sett fram til en fisketur med "hele pakka".

Noen komplikasjoner fikk vi selvfølgelig. Påhengsmotoren måtte byttes, båten hadde visse mangler - det endte med at vi fikk låne en båt med påhengsmotor fra gode naboer. Men vi kom oss av gårde. 4 voksne og 2 hunder, bagasje, fiskeutstyr og en balje til fisken.

Sjøen var rolig, vi kunne speile oss i vannflaten - og temperaturen var bra. Motoren gikk uten problemer, og vi stoppet ganske snart for å fiske. Og fisk fikk vi, torsk og sei beit ivrig. Størrelsen på torsken var riktignok ikke noe å skryte av, men katter skal også ha mat, så vi tok vare på det meste denne gangen.

Hundene er ikke så veldig begeistret for å være i båten. De må sitte rolig, og vi må passe godt på slik at de ikke blir fast i snøre og kroker. Litt rot ble det riktignok, Sonnt gikk mye fram og tilbake, og hver gang gikk hun i fiskesnøret og rotet det til. Men det taklet vi :-) Frøya er mer vant til å være i båt, så hun satte seg godt til rette på en høvellig plass (for henne), og der satt eller lå hun under det meste av turen. Vi har bare en redningsvest for hunder, men vi ser nødvendigheten av å anskaffe en til som Sonny kan bruke. Hunder kan svømme, men faller de over bord, kan det gå litt tid før de blir løftet om bord igjen. Og sjøen er kald :-(

Så gikk vi på land. Etter noe diskusjon og litt kjøring imellom holmene, bestemte vi oss for Ingeborgsholmene. Der er en nydelig sandstrand og fine berg, perfekt for et strandhogg.

Fisken ble sløyet og filetert, grillkull tent på, fisken pakket i folie sammen med grønnsaker - og så var det tid for det store fiskemåltidet. Og det slår aldri feil. Ingenting er bedre enn blodfersk fisk kokt eller stekt med grønnsaker og brød eller flatbrød til. Og når alt skjer i friluft på en liten holme (i godt vær), er alt perfekt.

Hundene var kjempeglade for å være på holmen. På den lille holmen er ikke dyr eller fugleunger, så de kan springe rundt som de vil. Og de sprang og sprang. Det var helt tydelig at de stortrivdes. Sonny sprang både i sand og tang, hun var ganske våt. Men så raste hun rundt på bergene, og etter hvert ble hun nesten tørr. Men det gjorde ingenting. I det fine været var det ingen som frøs. Frøya har vært på disse holmene tidligere, så hun visste hvor hun skulle gå for ikke å bli våt.

Begge hundene luktet seg fram til spennende skatter som de grov ned - eller prøvde å spise. Et flott område for hunder å springe fritt, å leke og kose seg :-)

Ny bærtur - denne gangen på hundenes premisser

Etter en hektisk dag, ble det ikke noen lang tur på hundene i kveld. Vi gikk heller inn på marka, i enden av enga har vi et område med stein og lyng, røsslyng, blåbærlyng og krekling - og en og annen klynge med einer. midt i blinken for hundene. De hoppet og danset, sprang og lekte seg, grov i marka og lette etter mus. Mus fant de ikke, men det gjorde ikke så mye. De syntes det var kjempkjekt å grave mellom steinene.

Da de hadde rast fra seg det verste, oppdaget de bærene. Og det var topp! De snafset i seg masse bær, håper de ikke får problemer med magene sine etter denne fråtsingen. Selv om de foretrekker krekling, spiser de alt av bær. Frøya kastet seg til slutt over einebær, og da trodde jeg hun ville spytte dem ut igjen. Men nei, bærene forsvant, hun rasket med seg mye fra den busken. Utenom krekling er blåbær og blokkebær lettest å finne, derfor spiser de mest av de sortene. Ville bringebær finner vi ikke i år, men i fjor nappet Frøya til seg bringebær fra de laveste greinene på buskene, glad og fornøyd.

På veien hjem gikk vi over marka, da går vi rett mot bestefarshuset. Sonny trodde hun så noe uvanlig, så hun bjeffet. Og siden husveggen er ganske stor, fikk hun ekko og hørte sin egen bjeffing. Og da satte de i gang, begge to. Sonny og Frøya trodde det var hundene som bor i huset som bjeffet, og det måtte de svare på. De bjeffet og ulte, slik bare lundehunder kan :-) Heldigvis klarte jeg å avlede dem, men det tok sin tid. Ekkoet svarte jo hele tiden og fikk alltid det siste ordet (eller siste bjeffet:-)

Disse bildene er tatt fra Vågstuva. Det første med utsikt over en del av Svellingen og Hamarøya i bakgrunnen. Det andre bildet er av Voje (Vågehamn) med Hustad gård på andre sida av Bresja. Til venstre ser vi en del av øyene i Svellingen, og bakerst på bildet ser vi Øksfjord med begynnelsen av Lofotveggen. Øverst til venstre i bildet kan vi så vidt skimte Skrova.

Hva var det - et ekko?

I dag (lørdag) fikk vi en sjelden fin dag, varmt og godt. For å kose oss litt ekstra og komme oss litt ut, tok vi hundene med og kjørte inn i marka, parkerte bilen og gikk litt opp i marka. Tore kommer seg ikke så langt, men når han bruker staver, klarer han å gå et lite stykke. Men i marka er det mange fine steder å være, vi trenger ikke alltid gå så langt.

Hundene jublet, de sprang, hoppet og danset. Der er veldig mye å lukte på, snutene sopte marka. Rart de ikke satte seg fast :-) De grov etter mus, bet over røtter og fant mye rart.

Som vanlig var det ikke et menneske å se, vi hadde hele marka for oss selv.

Plutselig var det noe som fikk Frøya sin oppmerksomhet, og hun gjødde voldsomt. Kanskje det var en fugl, eller en rev? Ikke så vi noe, men Sonny kastet seg også inn i bjeffingen. De var ingen vits i å snakke til dem, de var helt oppskjørtet.

Etter hvert ble vi klar over at det var ekkoet som lurte dem. Hver gang de bjeffet, fikk de svar - fra flere steder. Ekkoet gikk rundt i fjellene, så vi hørte hunder som bjeffet på alle kanter. Sonny visste ikke helt hvor hun skulle snu seg, hun hørte hunder overalt, og Frøya svarte alle hundene - gang på gang. Det tok tid før vi klatre å avlede dem slik at ekkoet også kunne falle til ro :-)

Søndagstur

Endelig søndag.....

En fin dag for tur med hundene. På med vestene og av gårde tidlig om formiddagen. Vi bruker nesten alltid refleksvester på hundene når vi går i marka. De er lett å få øye på, jegerne kan ikke forveksle dem med rev, og vestene har også et hendig håndtak som er lett å løfte hunden etter - eller å feste et bånd i.

Sonny er fremdeles ikke helt lydig, så vi binder et tau i hennes vest. Det henger etter når hun springer, og da er hun lett å få tak i. hun kommer mot oss når vi roper, men hvis hun ikke ønsker å bli tatt inn, holder hun seg akkurat så langt unna at vi ikke får tak i henne. Med et tau i vesten løser vi dette problemet. Tauet kan imidlertid ikke ha knute i enden, da fester det seg til busker og steiner når hun springer i marka.

Frøya er blitt et dydsmønster, hun er lydig og veloppdragen (for det meste). Men prøver vi å få henne til å gjøre noe hun ikke ønsker, får vi problemer. Da lukker hun ørene - bokstavelig talt - og gjør som hun vil. Vi burde vel trene henne mer, det er ikke hundens skyld at hun ikke lærer, men menneskene rundt henne. Vi gir ikke tydelige nok signaler, tror jeg :-)

Turen i dag var vellykket. Hundene sprang, hoppet og klatret etter som vi gikk i terregnet. De elsker å gå i marka, her er så variert natur. I dag prøvde vi oss på noen (for hundene) ukjente stier, og det var populært. Sonny gikk for det meste med nesen i marka, der var mye rart å lukte på. Og så spiste hun bær. Jeg trodde kreklingen fra i fjor var ødelagt, men den gikk ned på høykant. Hun har noe å glede seg til når årets bær blir modne...

Vanligvis er det ikke så mange i terrenget, men i dag møtte vi en hund, en engelsk setter - feriegjest. Det var ikke populært. Frøya lot som hun var rasende, og Sonny fulgte opp. Men etter ei lita stund var alt fryd og gammen. Da koste de seg sammen med setteren, som var ei tispe. Vi må øve mer på sosialisering, det har begge hundene bruk for.

Enda en vellykket tur, og to slitne hunder :-)

Tur i marka

Tur i marka er helt topp, favoritturen for hundene. Vi prøver å komme oss en tur i marka, uansett vær. I går regnet det på turen, men i dag, søndag, var det flott turvær. Hundene fotfulgte meg hele formiddagen for ikke å gå glipp av en tursjanse, og da jeg hentet vesten, ble de helt ustyrlige, hoppet og danset foran meg. Det er tydelig at tur er topp!

Sonny er fremdeles veldig uerfaren, emn hun følger Frøya og er svært oppmerksom på hva hun gjør. Og når vi roper på Frøya, kommer Sonny springende samtidig. Sonny er ikke så flink til å lystre, men vi trener mye på å få henne til å komme når vi roper. Hun er lærevillig, så det kommer til å gå greit, tror vi.

I dag valgte vi å gå på østsida av Teinelva. Der er stier å gå på, men veldig vått, fant vi ut. Hundene hoppet fra tue til tue, da var det verre med meg som vasset gjennom litt for mange dammer. De gamle torvmyrene er fulle av vann nå når det har vært så mye nedbør :-(

Men også her var det mye å lukte på, og tusen ting å undersøke. Kanskje hadde en rev gått forbi, hvem vet? Elg var det i alle fall ikke, da hadde Frøya trukket seg tilbake. Elg er ikke blant hennes favoritter. Slike svære dyr holder hun seg langt unna.

Sonny er blitt veldig flink til å holde følge med Frøya på tur. Hun har et fantastisk pågangsmot og er svært utholdende. Den første timen springer hun hele tiden, men så merker vi at hun tar det roligere etter hvert. Hun kommer til å klare seg godt.

Hittil har vi båret henne over bruene. Elva er ganske stri, og vi tar ikke sjansen på at hun skal falle i elva. Det kan bli katastrofalt. Men i dag fikk hun gå over bruene på egenhånd, og det gikk veldig bra. Hun gikk midt på, var ikke redd, og stoppet ikke opp. Dette må vi også trene mer på. Elva kan være farlig, og en liten hund må passe seg.

Gode venner

Det er alltid spennende å få en ny hund i familien. Vil den nye gå godt sammen med de andre? Vil de "gamle" ta mot den nye på en skikkelig måte?

Da vi hentet Sonny, var vi spent på hvordan Frøya ville reagere. Hun hadde vært alenehund i et år, og all oppmerksomhet var rette mot henne. Det vil si, katten Missy er også en ganske bestemt dame, men hun styrer livet sitt selv, helt uavhengig av oss. Hun forlanger mat og vann, og så forventer hun at vi er døråpnere når som helst hun ønsker det, gjerne mange ganger om natta.

Frøya har vært fantastisk mot Sonny. Hun var litt skeptisk de første dagene, men så gikk det over. Etter det lot hun den lille valpen få gjøre alt hun ville. Frøya tålte alt. Hun ble ertet, bitt i halen, mast på, mistet den beste soveplassen sin og gikk med på det mest utrolige. Vi syntes mange ganger det gikk for langt og ønsket at Frøya skulle sette grenser for hva valpen kunne få lov til.

I dag hentet Sonny en blomsterpotte full av jord og blomster - og tømte den ut over stuegulvet. Det ville ikke Frøya ha noe av. Hun ga henne en reprimande, men da jeg kom inn, stakk Frøya av. Hun var vel redd for min reaksjon på rotet.

Nå setter Frøya grenser for valpen. Sonny er blitt mye større, og tiden er tydeligvis inne for oppdragelse. Og den oppdragelsen kan være ganske tøff. Når Frøya slår til, skjer det med knurr, bjeff og glefs. Hun høres forferdelig farlig ut. Men vi har oppdaget at det er bare bråket. Hun biter ikke, men sier fra på hundespråket. Og dette forstår Sonny veldig godt. Hun kaster seg med en gang ned på ryggen og vifter med føttene. Er reprimanden veldig tøff, hyler og skriker hun som om hun var skadd. Men det er også bare et spill. Når Frøya er fornøyd med reaksjonen, får Sonny reise seg og gå bort - en erfaring rikere.

Hundene er nå blitt verdens beste venner. De kan sove sammen i kurven, de går sammen på tur, og Frøya lærer Sonny opp. hun viser henne alle de spennende stedene i marka, og Sonny er svært lærevillig.

Ny tur på dårlig vei

Så lastet vi  enda en gang hundebur, hunder og en mann på krykker i bilen og kjørte til Lødingen. Nå skulle "far i huset" til lege. Og ingen andre var hjemme, så hundene måtte være med. Turen ble et nytt mareritt. Hundene oppførte seg eksemplarisk, men veien var forferdelig. Og med en mann som ikke tåler homper i veien, ble den en tøff tur.

Jeg må selvfølgelig fortelle at veien er under utbedring, så en del av hompene er forårsaket av veiarbeidet. Men svært mange av hompene er gamle og velprøvde. Vestbygdveien er dårlig, men veien gjennom Ura mot Lødingen er også hompete. Begge veiene er under utbedring, så på ettersommeren blir de perfekte. Men inntil videre må vi leve med dårlig vei, veistenging og homper. Heldigvis har vi noe godt å se fram til :-)

Sonny var ikke i form i dag. Hun kastet opp flere ganger, og vi ble selvfølgelig engstelige. Hundene kan ikke fortelle oss hva som er galt, så vi må bare gjette oss til hva som kan være problemet. Vi ser at hun spiser det hun kommer over - et råttent bein, gress, etterlatenskaper fra elg og rein, eller alt som lukter råttent. Så det er kanskje bra at hun kaster opp. Da blir hun kvitt noe av rusket hun spiser. Likevel, vi blir redde. Men hittil har Sonny vært veldig frisk og kjekk. Hun er en livlig og aktiv valp. Frøya, som er 21/2 år, er rolig og har tatt på seg oppdragerrollen. Hun refser Sonny når hun synes det går for langt med spillopper og ulydigheter. Vi ser at Frøya er en flink oppdrager :-)

Trøtt av dagens kjøretur med mange homper, kjørte vi en ettermiddagstur i bygda. Først til Bresjevatnet der hundene fikk trene seg på å løpe etter komando. Det fungerte veldig bra. Så kjørte vi til Hompemuseet på Annfinnslett. Alle hompeskiltene er plassert der (noen uker for tidlig?). Et morsomt påfunn. Vi håper virkelig at dette er historie.

Reven på besøk

I kveld var hundene oppjaget. En rev kom luskende for å se etter mat. Og mat fant han. Vi kaster ut rester til måse, skjære, kråke og rev. "De trenger mat de også", sier far i huset.

Hundene varsler når reven kommer. Og når den legger seg på plenen utenfor gjerdet, blir de nærmest hysteriske.

Katten Missy har oppdaget at det bare er bråk og lite handling fra hundenes side, så hun har tatt på seg ansvaret med å jage reven. De første årene var vi redde for at reven skulle ta katten, men etter å ha sett Missy jage rev flere ganger, forsvant den engstelsen.
I utgangspuntet skulle dette være en rødrev, men etter flere rømninger fra revegårder, er rødreven mixet med blårev, platinarev og andre krysninger. En rødrev er et sjeldent syn hos oss.

Men uansett revtype. De har hi i nærheten og trenger mat. Derfor kommer de til oss for å se om her er noen levninger å få tak i :-) Da trosser de både hund, katt og mennesker.

Hos veterinæren

Dette var dagen!
Beggge hundene skulle til veterinær for vaksinering. I grunnen en enkel affære, men når vi bor 80 km fra nærmeste veterinær, veien er stengt store deler av dagen og far i huset er lite mobil og kan kun forflytte seg ved hjelp av krykker, så blir et enkelt veterinærbesøk ei stor utfordring.

Timen var bestilt til kl.15.00.
Ønsket om å kunne kombinere vaksinering med fars time hos manuell terapeut, gikk selvfølgelig ikke i orden. Så vi stablet bur, hunder, mann og krykker i bilen og dro til Sortland, den blå byen ved havet. Sonny satt i buret og roet seg ganske fort. Frøya (den bortskjemte, som liker å sitte på fars fang under bilturen), var mindre tilfreds. Mannen med prolapsen var enda mindre tilfreds. Han syntes det var tungt å sitte i en bil så lenge, spesielt med en hund på fanget. Men fortidens synder innhenter ham. Han har selv ønsket at hunden skal sitte der, så nå må han lide for det.

Vi passet på å kjøre når veien var åpen, så vi slapp ventetid. I stedet fikk vi et par timer på Sortland til shopping. Ikke så enkelt med to hunder som gjerne vil ut og en mann som helst vil hjem :-( Men vi fikk tak i kustgjødsel til potetåkeren og medisin til den syke. For den saks skyld var turen vellykket. Brød, hundemat og kattemat ble også med i bagasjen hjem. Men mer interessante butikker var bare å glemme. For å si det kort, det var ikke stemning for shopping i dag.

Sonny har til vanlig god stemme. Hun kan ule, bjeffe, pipe, hyle - alt etter situasjonen og humøret. I dag prøvde hun seg litt på alle variasjoner, men det gikk fort over. Hun roet seg i buret og oppførte seg i grunnen veldig bra :-)

Etter en kort tur innom Kvalsaukan, dro vi til veterinæren. Vi har holdt oss til Sortland Dyreklinikk i alle år, så det var morsomt å presentere Sonny4 for personalet på klinikken. Vi får alltid god service der, og hundene får god behandling. Slik var det også i dag. Rune tok godt imot oss og begge hundene ble sjekket og fikk vaksinen sin.

Et besøk på klinikken er alltid spennende for hundene. Der er mange gode lukter, spesielt ute. Der kan de stå i evigheter og lukte på "tissestolpene". Dessuten stifter de andre interessante bekjentskaper. I dag kom en kjekk liten papillon tuslende inn, men da en stor svart puddel marsjerte inn døra, fikk Frøya nok. Hun ble irritert og ville forsvare Sonny. Men den situasjonen fikk vi avledet ganske fort.

Hjemturen gikk greit. Veien var åpen, så vi kunne kjøre rett hjem. Hundene var slitne, og det var vi også. Mannen i huset fikk endelig strekke seg ut, og hundene sovnet. Et år til neste gang..........

Vojemarka

Endelig søndag! Frøya og Sonny stod parat. Nå øynet de sjansen til en lang tur i marka. Vi ble litt forsinket, her skulle støypes fundament til to gjerdestolper, og siden far i huset fremdeles går med krykker, trengtes det en assistent. Men gjerdestolpene kom på plass, og så kunne vi dra.

Denne gangen fikk Sonny festet et kort bånd på vesten slik at det ble lettere å få tak i henne når hun måtte hankes inn. Og det fungerte.

Begge hundene var svært aktive. De trives kjempegodt på disse turene. Sonny fotfulgte Frøya stort sett hele tiden. Hun var litt forsiktig når hun skulle over grøfta, husket nok det grusomme dukkerten i veigrøfta. Men snart var alt dette glemt. Hun sprang overalt og klatret over stokk og stein. Hun fikk også gå over broene for første gang, riktignok i band. Elvene er farlige for en liten hund.

I dag møtte vi mange i marka - eller ..? Til å være Vestbygd var det mange. Kjenninger alle sammen. Trivelig å gå i marka og treffe venner og kjente. Vi stoppet og snakket med flere, og noen gikk vi sammen med. Hundene trivdes, de fikk boltre seg. Slike turer ønsker de hver eneste dag :-)

Vi møtte ikke elg i dag. Men når Frøya lukter elg, går hun rett bak meg med snuten i leggen min. Ellers bruker hun å springe foran meg. I dag reagerte hun tre, fire ganger på elg. Den skjuler seg nok mellom trærne, men hundene kjenner lukta.

Sonny var helt utslitt etter turen. Hun har sovet i flere timer, og hun har hatt en flott dag.

Gjerdet - fremdeles ingen hindring

Det tok ikke lang tid før Sonny hadde forsert gjerdet igjen. Hun bare klatret opp på planken - og gikk gjennom :-(

Nå var gode råd dyre - hva skulle vi gjøre. truslene om løpestreng var ikke reelle, ingen hadde lyst til å sette henne i bånd, der måtte finnes andre løsninger.

Så tok vi en bunt netting, festet nettingen på innsiden av stakittet, og vips var gjerdet ugjennomtrengelig. Sonny var innestengt. Litt arbeid ble det på oss. Først måtte plankene fjernes, så måtte nettingen klippes opp og festes på stakittet. Men det var verdt arbeidet.

Sonny oppdaget ganske snart at hun var innestengt. Misnøyen hennes kunne høres ganske langt utover i nabolaget. En lundehund har ganske god stemme, hun kan ule som en ulv, hyle og klynke  - alt etter hvilket humør hun er i. Og i dag brukte hun sin stemmeprakt på alle måter. Men vi gir oss ikke! Vi vant denne kampen. Valpen er inne i hagen, og vi bestemmer når hun skal få komme utenfor :-)

Vi har fått en ekte lundehund - gjerder ingen hindring

En del av hagen vår er gjerdet inn og der kan hundene kose seg sammen med oss. Men gjerder stopper ikke en liten lundehundvalp. Sonny har oppdaget en verden utenfor gjerdet, og dermed dukket det opp en ny utfordring: Hvordan komme seg på den andre siden?

Hun lurte lenge på dette, prøvde seg på flere løsinger, og så endelig.....

Frøya ble sjokkert over oppførselen hennes. Den snille, rolige Frøya har aldri prøvd seg på noe slikt. Hun kommer når vi roper (nesten alltid :-), henter Sonny når hun er ulydig, og passer på at hun ikke finner på altfor mye galt. Frøya er flink til å refse Sonny når hun synes valpen trenger litt korrigering, men til vanlig er hun veldig snill mot det nye familiemedlemmet.

Plutselig var Sonny ute av gjerdet, men hun ble fanget inn igjen med en gang.

Så observerte vi henne. Hun gikk bort til stakittet, stakk hodet ut og prøvde å finne det beste stedet. Og så kom lundehundens egenskaper fram. Hun lirket litt, brukte bevegeligheten i skulderleddene og presset seg ut. Ingen problemer der :-)

Javel, da var det bare å hente hammer, spiker og planker. Og siden far i huset går på krykker (og knapt nok det) er det mor i huset som må være snekker. Merkelig hva en får til når nøden er stor nok :-( Nå har vi lagt brede plankebord langs stakittet, og vi håper hun ikke kommer gjennom der de første ukene. Og innen den tid er hun forhåpentligvis bliltt så kraftig over skuldrene at hun ikke kommer gjennom. Mislykkes vi, må hun nok finne seg i å gå i løpestreng inne i hagen. Det er det ingen som ønsker, men vi tør ikke å la en liten valp gå på egenhånd. Til det er en spennende verden utenfor gjerdet altfor farlig