Endelig stuerein.....

Det har ikke vært så enkelt å få Sonny stuerein. Frøya ble ganske fort stuerein. Hun forsto vitsen med å gjøre fra seg ute, men vi har ikke klart å få Sonny til å fortå at det er ute man gjør fra seg, og ikke inne.

Vi har prøvd alle gode råd, fulgt "kokeboka" og vært påpasselig hele tiden. Hun har blitt sluppet ut etter at hun har sovet, spist, lekt og vært i aktivitet, og når hun tripper rundt og begynner å snuse i krokene  - og da gjør hun fra seg, akkurat som hun skal. Men likevel gjør hun fra seg inne. Etter en luftetur i hagen kommer hun inn, og etter ei lita stund ser vi en dam bak en stol eller i en krok. Eller vi kjenner lukt og finner noen klumper på golvet. Sonny er glad og lykkelig, hun er like blid selv om vi er strenge og kanskje litt sure når vi finner visittkortene hennes.

På golvet er alle mattene fjernet, de kommer ikke på plass for vi er helt sikre på at hun er stuerein.

Det merkelige er at Sonny sover hele natten uten å gjøre fra seg. Hun står opp om morgenen, går ut og gjør sitt fornødne, glad og fornøyd. Så kommer hun inn igjen, og ikke lenge etter kan vi finne etterlatenskaper på golvet.

Men nå ser vi forbedringer. Den siste uken har vi ikke hatt et eneste uhell inne. Sonny er blitt veldig flink!

En ny verden :-)

Ingen kantareller i dag, nei :-(

Hundene var rastløse og irritable etter noen dager med dårlig vær og altfor lite mosjon. Så i dag dro vi på tur for å lete etter kantareller. Siden geitene beiter på de "gamle" kantarellstedene våre, måtte vi gå andre steder i dag. Og det ble ikke vellykket. Det vil si, turen ble vellykket, men kantareller fant vi ikke.

Sopp overalt, men siden jeg er usikker på de fleste sorter, turte jeg ikke plukke. De eneste soppene jeg er 100% sikker på, er kantareller og fluesopp. Fluesopp var der nok av, kantareller så jeg bare så vidt spor av. Kanskje det er for tidlig? Vi får ta oss en ny tur senere på høsten.

Hundene storkoste seg. Frøya fant et musebol, og der ble hun stående og grave til hun endelig kom fram, skitten og våt. Sonny gikk glipp av musebolet, hun var mer opptatt av å se etter godbiter og spise blåbær. Men hundene var tilfredse og trøtte, og de la seg rolig ned med det samme vi kom hjem.





Jeg har plassert min blogg i Lødingen på norske bloggkart!

Tannfelling

Sonny er kommet i tannfellinga. Det vil si, hun har felt fortennene og ei hjørnetann tidligere, og nå er det jekslene som kommer ut.

Vi har alltid tatt vare på de tennene vi finner, både guttenes melketenner og tenner fra valpene. Tannféen har vært ganske aktiv hos oss. Men Sonny sine tenner har vi ikke funnet. Hun har nok svelget dem eller mistet dem ute. Helt til i dag.

I kveld hørte jeg at hun holdt på med et eller annet på golvet. Trodde det var en knapp eller en mynt hun hadde fått tak i. Ved nærmere ettersyn viste det seg at det var ei tann, en jeksel. Sonny virket veldig forbauset, løftet den opp flere ganger og la den ned på golvet igjen. Hun luktet på den, slikket den og flyttet på den. Men så oppdaget jeg den, og da ble den beslaglagt :-)

De nye tennene til hundene kommer fort opp igjen. Det ser ut som tannfellingen går enkelt og smertefritt for seg. Men i grunnen vet vi lite om det, tennene bare faller ut. Imidlertid virker det som Sonny ikke vil tygge på høyre siden i dag, kanskje hun er litt øm i munnen etter jekselen som falt ut. Hvem vet?

Jeg er spent på om jeg finner flere tenner fra Sonny. Alltid stas med tannfelling og nye tenner :-)

Rydding i garasjen - sommeraktivitet

Endelig var dagen kommet - vi skulle kjøre rusk og rask til gjennvinningsstasjonen.

Sønnen i huset stilte opp med tilhenger, og vi (guttene og jeg) hadde planlagt hva som skulle sendes. Av erfaring tok vi ikke far i huset med i denne diskusjonen. Han er fremdeles ganske dårlig til beins, så vi regnet med å kunne sende en del ting uten at han oppdaget det. Men dengang ei. Han satte seg strategisk til og kontrollerte det meste. Men vi fikk likevel av gårde ødelagte gressklippere, og noen hvite- og brunevarer som har "tatt kvelden" for lenge siden.

Nå når veien er blitt kjørbar, er det lett å komme seg til gjenvinningsstasjonen. Vi har allerede planlagt hva vi skal sende neste gang. Merkelig hvordan ting hoper seg opp i garasje og boder. Det som vi "kanskje får bruk for" og som helt sikkert kan repareres, blir stående altfor lenge - urørt!

Sommeren er endelig kommet, vi har hatt fint vær i mange dager, og da kan vi være ute og kose oss. Men arbeid er det nok av, hagearbeidet som ble forsømt i uværet, må vi ta igjen, og ugresset vokser så fort at vi nesten kan se det. Så snart vi har ei økt ledig, er vi i potetåkeren og lugger ugress. Heldigvis har vi gode hjelpere, så det blir potet i år også. Ugresset må gi tapt :-)

Hundene koser seg når været er så fint. De får være ute hele tiden, og det blir også mange turer på dem. Bærturer og vanlige fotturer. For det meste slipper de å være i bånd, Sonny er blitt veldig lydig, nå slipper hun å ha tau hengende etter seg. Hun kommer når vi roper (stort sett), og hopper også inn i bilen på kommando (nesten hver gang). Stor framgang. Frøya er som en gammel dame. Hun tripper lett av gårde og gjør som hun selv vil. Men hun følger oss hele tiden og passer på å holde "flokken" samlet. Sonny, stakkar, har fått juling av henne mange ganger når hun har vært ulydig. Men slik er hundeverdenen. De oppdrar hverandre, og den eldste bestemmer.

Hadde vi bare fått sommer noen uker til..........

Lamåsen

I dag gikk vi tur på Lamåsen. Lenge siden sist, og valpen Sonny har aldri vært der. en passe lang tur, og lett å gå på skogsveien. På slutten er det ganske bratt, men for fotgjengere er det fint framkommelig. Men ingen får meg til å sitte på et kjøretøy opp eller ned de bratte bakkene. Den utfordringen tar jeg ikke!

Utsikten fra Lamåsen er fantastisk, og i dag var det ganske klart.

Hundene koste seg. På skogsveien er der mange stikkrenner, og de gikk gjennom alle - forsvant i et hull, og hver gang sto vi der engstelig og lurte på om de satte seg fast under veien. Men alt gikk bra. De kom glade og lykkelige fram på den andre siden av veien - hver gang.

Gjennom skogen er der mye mygg og utøy, men litt vind holdt det meste av insektene borte. Vi koste oss på turen. Det bør ikke bli for lenge til neste gang :-)

Svarte hunder - ikke populært hos oss

I går kveld var vi en tur i fjæra, skulle kose oss ved bålet sammen med naboene - og en stor svart hund. Våre hunder elsker å være i fjæra. Der tusler de rundt omkring og roter borti alt spennende de finner.

Men den svarte hunden overrasket dem. Hårene reiste seg på ryggen til Frøya, hun var ikke innstilt på å være hyggelig. Den andre hunden logret med halen og ville hilse på dem, men Frøya var svært avvisende. Hun husket nok den store, svarte hunden som holdt på å ta knekken på henne da hun var valp. Siden den gang har hun hatt et svært anstrengt forhold til svarte hunder, uansett størrelse :-(

Sonny, som er ganske aktiv og liker å leke, stilte seg bak Frøya. Hun lærer fort, og vi tror at også hun har lært å holde seg unna svarte hunder.

Etter ei stund gikk det heldigvis bedre. Hundene inngikk våpenstillstand, de ble ikke venner, men vi fikk heller ingen slåsskamp. Heldigvis.

Neste skritt blir å trene aktivt for at hundene våre skal kunne omgås svarte hunder.

Ny bærtur - denne gangen på hundenes premisser

Etter en hektisk dag, ble det ikke noen lang tur på hundene i kveld. Vi gikk heller inn på marka, i enden av enga har vi et område med stein og lyng, røsslyng, blåbærlyng og krekling - og en og annen klynge med einer. midt i blinken for hundene. De hoppet og danset, sprang og lekte seg, grov i marka og lette etter mus. Mus fant de ikke, men det gjorde ikke så mye. De syntes det var kjempkjekt å grave mellom steinene.

Da de hadde rast fra seg det verste, oppdaget de bærene. Og det var topp! De snafset i seg masse bær, håper de ikke får problemer med magene sine etter denne fråtsingen. Selv om de foretrekker krekling, spiser de alt av bær. Frøya kastet seg til slutt over einebær, og da trodde jeg hun ville spytte dem ut igjen. Men nei, bærene forsvant, hun rasket med seg mye fra den busken. Utenom krekling er blåbær og blokkebær lettest å finne, derfor spiser de mest av de sortene. Ville bringebær finner vi ikke i år, men i fjor nappet Frøya til seg bringebær fra de laveste greinene på buskene, glad og fornøyd.

På veien hjem gikk vi over marka, da går vi rett mot bestefarshuset. Sonny trodde hun så noe uvanlig, så hun bjeffet. Og siden husveggen er ganske stor, fikk hun ekko og hørte sin egen bjeffing. Og da satte de i gang, begge to. Sonny og Frøya trodde det var hundene som bor i huset som bjeffet, og det måtte de svare på. De bjeffet og ulte, slik bare lundehunder kan :-) Heldigvis klarte jeg å avlede dem, men det tok sin tid. Ekkoet svarte jo hele tiden og fikk alltid det siste ordet (eller siste bjeffet:-)

Disse bildene er tatt fra Vågstuva. Det første med utsikt over en del av Svellingen og Hamarøya i bakgrunnen. Det andre bildet er av Voje (Vågehamn) med Hustad gård på andre sida av Bresja. Til venstre ser vi en del av øyene i Svellingen, og bakerst på bildet ser vi Øksfjord med begynnelsen av Lofotveggen. Øverst til venstre i bildet kan vi så vidt skimte Skrova.

Bærtur med lundehund? Nei Takk!

Fint vær i dag igjen, så vi gikk en liten tur på fjellet. Kanskje kunne vi finne litt bær til søndagskaffen.....

Bær er det nok av i år også. Trodde kanskje at vi ville finne lite bær i år siden sommeren har vært så dårlig, men alt tyder på at vi får et godt bærår.

I dag fant vi blåbær og krøkebær (krekling) - og et og annet moltebær. Hundene sprang foran og fant alle delikatessene. De glefste i seg de fineste bærene før jeg fikk sukk for meg, og det kom mer bær i hundemagene enn i boksen min :-) Så dersom hundene skal være med på flere bærturer, må det være bær i overflod.

Imidlertid virker det som om de foretrekker krekling framfor andre bær, så kanskje vi blir enige om hver vår bærsort. Krekling er det overflod av, og vi plukker ikke så mye av den sorten.

Frøya er en elegant dame, vant til å gå i fjellet. hun tripper av gårde, finner de letteste veiene, leter opp stier og er fantastisk flink i fjellet. Hun går rundt dammer og myrhull, passer på ikke å bli unødig våt på føttene, og snor seg gjennom kratt og høyt gress.

Sonny går rett på med dødsforakt, En dam eller et myrhull stopper henne ikke. Hvorfor gå rundt når hun kan vasse gjennom? Av og til må hun svømme litt også. Men slike detaljer hindrer henne ikke. Hun er ganske tøff. De første gangene trodde jeg hun var uheldig og ikke forsto hvordan hun skulle finne veien, men nå har jeg oppdaget at hun bryr seg ikke. Går hun i et myrhull, klatrer hun fort opp, rister seg litt og springer videre. Når hun skal tilbake, går hun ikke rundt myrhullet, men plasker oppi igjen.

Begge hundene er fine turkamerater. De passer på oss, går ikke langt av gårde, og er hele tiden opptatt av å holde "flokken" samlet.

Se på den fine utsikten over Voje, Bresja og Vestfjorden. I bakgrunnen ser vi Hamarøyfjellene og Steigen.

På bildet under ser du Voje med Hamarøya i bakgrunnen. Foran Hamarøya liger Skjervøya, der Tore Hund grov ned skatten sin.

Mauren og valpen

I dag har vi sommer, strålende sol og nesten skyfri himmel. Og med varmen kommer alle insektene fram. Sonny er en festlig valp, hun har sans for detaljer, og legger merke til de små ting som skjer i nærmiljøet. Under frokosten, som vi for en gangs skyld kunne spise på terassen, ble vi oppmerksomme på at Sonny hadde en underlig oppførsel. Hun spisset ørene og var fokusert på noe foran seg. Men vi så ingenting.

Ved nærmere ettersyn viste det seg at hun hadde oppdaget en liten maur. Og den ville hun jage bort. Men mauren var ikke redd. Den ville ikke gi seg, reiste seg opp, gikk på bakføttene og kom mot hunden. Sonny ble redd, hun rygget, og mauren kom etter.

Utrolig! Vi trodde ikke våre egne øyne, en maur mot en hund. Forskjellen i størrelse var enorm, det var som å se et krigsskip slåss mot ei lita jolle.

Sonny tok mot til seg og skrapte litt med labben, ikke på mauren, men ved siden av. Mauren ga seg ikke. Den gikk videre mot Sonny, vekselsvis på to og fire føtter. Og dette var ingen tilfeldighet. Når hunden endret retning, snudde også mauren seg i samme retning.

Slik holdt de på ei stund, kanskje 15 minutter. Sonny prøvde å jage bort mauren, men den ga seg ikke. Så prøvde hun å dytte den bort med labben, men den kom tilbake. Mauren kunne godt ha gjemt seg om den ønsket det. Der var mange hull å krype ned i, men den sto på og kjempet. Det så ut som den ville jage bort hunden. Merkelig. Når Sonny kom for nær, reiste den seg og var truende. Sonny knurret litt og var sint, men det hjalp ikke. Mauren stod på sitt. Den kjempet det den klarte.

En slik kamp vil den minste tape, overmakten er for stor. Og slik gikk det også i dette tilfellet. Sonny prøvde å bite mauren, og til slutt fikk hun tak. Da hadde ikke mauren noe den skulle ha sagt, den måtte til slutt bøte med livet. Hunden hadde vunnet kampen. Men mauren kjempet til siste øyeblikk.

Verdensberømt hund :-)

Vi som har lundehund, er veldig stolte over denne unike hunden, men det finnes så altfor få av dem. Litt over 500 i Norge, og noen hundre spredd rundt om i andre land.

Denne uken hadde smoltanlegget en veterinærstudent fra USA på besøk. Hun syntes Nord Norge var eksotisk, men mente norsk sommer var som en vinter der hun kom fra :-(

En fisketur hører med når man er i Vestbygd, og da hun var på havet, så de en lundefugl, noe hun ble veldig begeistret for. Hun fortalte at hun hadde lest mye om fuglene, og de spesielle norske hundene som var utviklet for å jakte på dem - lundehunden. Tenk om hun kunne få se en slik i Norge.......

Per M hadde løsningen: -Vi har to slike hjemme, så de kan du få se :-)

Og det var helt topp! Hundene ble beundret fra alle kanter, de måtte vise ferdigeheter og egenskaper som er spesielle for lundehunder. Frøya, den rolige, hilste pent på alle og gikk og la seg. Men Sonny, den unge, kvikke valpen, spilte sitt livs rolle. Hun koste seg i all oppmerksomheten og viste alt hun hadde lært og litt til. En slik anledning til å være i sentrum, kunne hun ikke overse. Hun sjarmerte hele selakapet.

Veterinærstudenten fikk treffe norske lundehunder, noe hun syntes var helt topp :-)