Snø overalt

I natt lavet snøen ned. Vi våknet til et hvitt landskap, konturene var borte, og det var snø overalt. Hundene vekket oss opp tidlig, de måtte ut en tur. Og jeg kom meg trøtt og med halvåpne øyne gjennom huset til terassedøra for å slippe dem ut. Begge stormet mot terassekanten - og så forsvant de. Da sperret jeg øynene opp. For der som var gressplen med litt snødekke dagen før, var nå kommet en kjempestor snøfonn med løssnø. Hundene hadde det travelt med å komme seg ut, så de sprang rett i fonnen - og forsvant :-)

Frøya har vært med på dette tidligere år. Hun bråsnudde og kom tilbake, gikk inn langs husveggen og kom seg ut på andre siden der det var mindre snø. Der gjorde hun fra seg fort og greit, og kom inn for å legge seg igjen.

Men Sonny, stakkar, hun skjønte ingenting. Hun forsvant i snøen, jeg kunne ikke engang se ørene hennes, måtte bare gjette hvor hun var. Hun bakset seg framover, etter ei stund kunne jeg se ørene og hodet stikke opp en gang i blant. Hun kavet seg fram helt ned til gjerdet, og der prøvde hun å komme seg opp. Men det gikk ikke. Gjerdet er heldigvis høyt nok til å holde hundene i hagen ei stund til. Jeg prøvde å få henne til å snu og komme tilbake, men det klarte hun ikke. Denne situasjonen overrasket henne fullstendig.

Til slutt måtte jeg ta på meg støvler og yttertøy, vasse ned i den dype snøfonna og lose henne opp til huset. Hun var helt desorientert, stakkar. Dette var en uventet opplevelse på morgenkvisten.

Når vi så skulle stå opp for godt, var humøret på topp igjen. Først var hun forsiktig med å gå ut, listet seg over terassen og sjekket forholdene. Så tok hun mot til seg og hoppet ut i snøfonna. Denne gangen gikk hun delvis i de første sporene og fikk litt mer kontroll over hvor hun befant seg. Frøya, den luringen, gikk etter Sonny. Hun lurte henne til å tråkke vei for seg. Så slapp hun å bli så våt og kald.

Alle dyrene i nabolaget ser ut til å mistrives med så mye snø. En stor reinflokk har tuslet langs veien foran huset hele formiddagen. Håper de ikke blir påkjørt, bilene kjører ganske fort forbi hos oss.

Tur i marka

Frøya

Lørdag og tur i marka er blitt en tradisjon - så sant vær og føre er brukbart.

Været var fint, men var det brukbart føre på Skogsveien? Vi ville prøve, så vi tok med oss hundene og gikk innover. Nattefrosten hade slått til, så det var ganske lett å gå på veien. Etterhvert som vi kom lenger innover, var der mer snø, men vi kom oss helt inn til Storbakken. Ikke verst - i november :-)

Sonny

For en gangs skyld var det flere der inne. Det var folk på flere hytter, og og noen gikk bare en tur innover i marka, slik som oss.

Hundene storkoste seg. De sprang rundt oss hele tiden, og det var mye rart å undersøke. Vi har ikke vært innover Skogsveien på flere uker, så der var nok nye lukter og mye rart å se. Sonny fant som vanlig en sopp, og den gikk hun og bar på mesteparten av turen. De fikk noen godbiter underveis, og da grov hun soppen ned i snøen. Eterpå hentet hun den og bar den videre. Merkelig. Vi har fått en hund som liker å lete etter sopp. Dette må vi jobbe mer med neste sommer.

Sonny

Frøya har fått en nydelig pels. Hun er blitt litt mørkere den siste uken, underpelsen har en dypere og litt rødere farge enn overpelsen.

Nå er hundene så like at vi må se nøye etter for å se hvem det er som kommer mot oss.

Frøya

Fint besøk

Så skjer det i år igjen - vi får elg på besøk i hagen. De gasser seg med hagebusker og planterester. De er nok de eneste som synes hagen min er verdt et ekstra besøk.

Vanligvis kommer ikke elgen opp til oss. Lundehundene har god stemme som de bruker ganske ofte, og det holder nok elg og rein på avstand. Men så har vi mye lauvskog rundt eiendommen, rogna har fremdeles mye bær, og de fleste trærne har myke og fine årsskudd som tydeligvis smaker godt.

Elgkua burde hatt vet nok til å holde seg unna, men hun vet nok at jakta er over, og da er hun ikke redd noe som helst. En liten lundehund kan sendes over i de evige jaktmarker med et velrettet spark. Vi er redde for at hundene skal bli skadet, elgen er ikke redd. Går jeg ut og roper, fjerner de seg fra området, men kommer tilbake så snat jeg går inn igjen.

Det verste er at de går rundt om kvelden og natta. Det hører hundene, og de sier fra, noe jeg ikke er så begistret over. Det hjelper ikke å lukke alle vinduer. Hundene ligger på vakt og hører den minste lyd, og da står de opp, bjeffer og piper. Nattesøvnen vår har de ikke den minste respekt for :-((

En annen flittig gjest er reven. I alle år har vi hatt rev rundt huset. Den kommer også snikende rundt hushjørnet i nattemørket. Reven er etterhvert blitt ganske husvarm, leter etter godsaker som hundene har gravd ned i bedene eller i snøen. Han ha fått seg mangt et godt måltid.  Den fantastiske nesen hans finner de fleste matrester.

Helgebesøk

Beatnic har vært på besøk hos oss i helgen. Han kjenner oss godt og trives i flokken. Hos familiemedlemmene er det imidlertid blandede følelser. Frøya bryr seg ikke så mye om den nye kavaleren. Hun lever sitt liv slik hun alltid har gjort. Vil han være med på det hun ønsker å gjøre, er alt OK, men velger han å gjøre andre ting, går hun til sitt eget.

Sonny, derimot, er strålende glad når Beatnic kommer. Hun hilser entusiastisk på ham. Hun følger etter ham. Hvis han ikke vil ut, prøver hun å lokke ham med seg. og ser på ham som en ny lekekamerat. De er ute i snøen, springer og koser seg. Beatnic har et godt lynne, han er stort sett glad og fornøyd og koser seg sammen med Sonny.

Men katten Missy liker ikke gjesten, hun er nok litt redd. Missy er ikke vant til store hunder, og Beatnic er adskillig større enn de to små lundehundene vi har. Når Beatnic er hos oss, foretrekker hun å forlate huset. Men siden hun bruker å sove inne om natta, kan hun få problemer. Beatnic sover i gangn, og det bruker Missi også å gjøre. Hun trekker ut på kjøkkenet og oppholder seg der, men av og til sniker hun seg forsiktig langs gangveggen for ikke å komme for nært Beatnic. Og han bryr seg ikke om en liten katt, så hun får være i fred. Vi håper hun roer seg ned og aksepterer ham.

Den første snøen!

Det snør, det snør!

Sonny jubler, snø er noe nytt og spennende for henne. Hun danser rundt i det kvite, myke som ligger på marka. Hun ruller seg, stikker snuten under snøen og springer framover. Snuten og hodet blir som en plog i snøen. Dette er noe av det morsomste hun har vært med på. Hodet hennes ser til slutt ut som en snøball, bare de glade, livlige øynene titter fram og et par spisse ører stikker opp.

Her er  livsglede!

Frøya er roligere. Hun har vært med på dette underet flere ganger. Hun vet at snøen er våt og kald, den blir både slapsete og skitten. Men Sonny er totalt uvitende om alt slikt. Hun bare gleder seg over det store underet som har skjedd. Naturen er blitt hvit, helt annerledes enn den var i går. Kulde merker hun ikke, og når hun blir våt, bare rister hun på seg. Ungdommens livslyst overvinner alle hindringer.

Søndagstur

Været kan bli ganske dårlig i slutten av oktober, og i går var kaldt og surt, is på veien og ganske vått i marka. Men i dag var det annerledes. Vått i marka, men litt mer sørpe på veien. Da var det ikke lenger speilis, heldigvis.

Vi tok med oss hundene, Sonny, Frøya og Beatnic, som er på helgebesøk hos oss. Hundene danset innover skogsveien. Beatnic er mye større enn lundehundene, så han luntet framover der de små hundene måtte sette opp tempoet. Men de hadde det kjempekjekt alle tre. På veiene var det vått og sørpete, men det stoppet dem ikke. Der var altfor mye å utforske og lukte på.

Sonny og Frøya er vant til å springe i marka, og de luktet seg fram på velkjente steder i dag også. Sonny fant en sopp som hun bar på i mange kilometer. Hun våget ikke å slippe denn eller grave den ned, da ville Frøya ta den - og det måtte ikke skje. Beatnic forsto ikke helt alt oppstyret rundt en sopp, så han bar luntet videre.

Hver gang vi stoppet opp, tok de seg en tur opp i haugen - eller de sprang noen runder på marka. Beatnic kan sette opp et voldsomt tempo, lundehundene har ingen sjanse til å følge ham. Men det brydde de seg ikke om, alle sprang i sitt eget tempo.

Oppe ved Janslielva var der en del snø. Vi kastet snøball til hundene, noe som var populært. Frøya  og  Beatnic hoppet etter snøballene, de prøvde å fange dem i lufta, tygde snø og spyttet ut. Sonny har ikke helt forstått vitsen med snø. Men hun lærer vel hun også :-)

Alle hundene var våte og skitne, vi fikk en del arbeid før de kunne komme inn i huset. Men nå ligger de glade og fornøyde og sover, hver på sitt sted.

Frøken Frøya - en prinsesse!

Frøya har fått ny pels og ser fantastisk flott ut. Og det forstår hun godt selv. Nå er all den dårlige pelsen borte, hårløse partier er dekket av ny pels, og den nye pelsen har en dypere brunfarge enn den opprinnelige pelsen. Eller kanskje det er den originale pelsfargen som er kommet fram? Frøya har alltid vært lysere i pelsen enn søsknene og foreldrene - uten at det betyr noe. Men da pelsen begynte å bli dårlig, ble den matt og tapte farge. Det bekymret oss, for det virket unaturlig. Så begynte pelsen å forsvinne på enkelte områder av kroppen hennes. Det var enda mer bekymringsfullt, spesielt fordi det ikke kom ny hårvekst. I tillegg ble Frøya lett deprimert og virket litt trist.

Alt dette begynte etter den siste løpetiden. Kunne det være noen sammenheng? Samtidig fikk hun årets vaksine. Men veterinæren syntes hun så veldig kjekk og frisk ut. Da vi noen uker senere kom tilbake med henne, hårløs og matt i resten av pelsen, kunne han ikke finne noen årsak. Frøya så ikke ut til å være syk, men hun virket trist og motløs. Når vi gikk turer, var hun som før, glad og energisk, men ikke lenge etter lå hun i senga og sturet litt, brydde seg ikke så mye om det som skjedde rundt henne. Men som en gammel hund.

Kunne sykdom i familien ha en medvirkende årsak?

Det vet vi ikke, men veterinæren utelukket det ikke.

Vi har prøvd mye rart. Veternæren har tatt prøver (uten å finne noe galt). Vi har byttet for, prøvd med olje i foret, gitt henne youghurt og kefirmelk og kuttet ut det meste av ekstra godbiter.

Anneli har sendt oss spesialshampo og balsam, vi badet henne flere ganger i uka. Senere har vi fått en ny shampo mot kløe hos veterinæren. Bading med den nye shampoen + balsam og massasje var også et prosjekt.  Kløe var noe som kom senere, men når vi børstet henne grundig, forsvant kløen. Vi tror den hadde sammenheng med normal sesongrøyting. Nå er iallefall Frøya blitt fantastisk fin, den skjønneste hunden i verden :-) Hun ser flere år yngre ut, og humøret hennes er på topp. Figuren har forandret seg, hun er også blitt mer spenstig. Vi har fått den flotte hunden vår tilbake :-)

Kantareller i oktober

I dag fikk vi en fin tur i marka. Hundene var elleville, de sprang rundt oss i et stort tempo, hoppet over grøfter og undersøkte alt de kom over. Etter ei stund roet de seg ned. De hadde mye energi som måtte ut. 

Nå er det lett å springe i marka. Gresset er visnet ned, og terrenget er mer oversiktelig for en liten hund. Men tyttebær og krekling finner de fremdeles. Dessuten er det en del sopp enkelte steder. Til vår store overraskelse fant vi kantareller. Det hadde vi ikke forventet. I slutten av oktober er det ikke vanlig å finne fersk kantarell - spesielt ikke etter ei uke med frost i marka. Men i dag fant vi bra mye og fylte en stor pose. 

Hundene hjelp oss å lete. Sonny kom til stadighet med en sopp i munnen, men det var ikke kantarell hun kom med. Og siden jeg er usikker på sopp, turte jeg ikke å ta imot det hun gav meg. Og da spiste hun soppen selv. Jeg regner med at hun vet hva som er spiselig, hun koste seg i alle fall med fangsten. Frøya er litt mer forsiktig, men hun spiste også sopp i dag. Kanskje vi kan prøve å lære dem opp til å samle sopp for oss? 

Ellers var det glatt på skogsveien. Vinteren nærmer seg, nå må vi kle oss godt og sørge for skikkeliog fottøy dersom vi vil være i marka. Fremdeles må vi et stykke opp i høyden før vi møter snø, men den kryper lenger og lenger nedover i fjellsidene.  

På toppen av Storhaugen så vi ei ørn. Det er nok et par som holder til hos oss, like før så vi den andre ørna gli sakte nedover mot sjøen. Bildet er litt uklart pga avstanden og dårlig zoom, men vi kan skimte den store ørna på bildet

Pelsproblemene er over :-)

Frøya har fått ny pels, og den er nydelig. Foreløpig er det dekkhårene som er kommet tilbake, men vi regner med at underpelsen også kommer etter hvert. De hårløse flekkene er nå dekket av en rødbrun pels, noe mørkere enn den vanlige. Så fremdeles ser det ut som Frøya har dårlig pels, men det er bare ved første blikk. På hodet har hun en nydelig rødbrun farge med en hivt flekk i midten - akkurat som før. Rundt halsen og på føttene er pelsen svært tynn, men det er mer alminnelig røyting. Når vi børster henne, ser vi at hun fremdeles røyter litt, men også den prosessebn er snart over.

Matlysten er blitt bedre, og aktivitetsnivået øker. Hundene springer rundt i et voldsomt tempo, de har masse energi. Så nå har vi ei stor utfordring med å klare å følge dem opp :-)

Gjerder til å krype under

Sonny liker ikke å være innenfor gjerdet.

Hundene har stor plass, de har halve hagen der de kan springe, grave, leke og selvfølgelig gjøre fra seg på. Men er det nok? Nei, ikke for Sonny. Hun har oppdaget en verden utenfor hagen, og så bryter hun seg ut. Gang på gang.

Frøya er like sjokkert hver gang. Hun står og ser på, helt fortvilt over Sonny sine nye påfunn. Men det bryr ikke Sonny seg om. Hun kryper under gjerdet, hun klatrer mellom bordene på porten, hun drar unna greiner og stokker som Tore legger ved gjerdet for å holde henne unna - og i dag grov hun et hull i plenen for å få plass til å krype under gjerdet. Hver gang vi tror vi har stengt henne inne, finner hun en ny måte å komme ut på. Heldigvis har hun ikke prøvd å hoppe over, men det er snart den eneste veien hun ikke har kommet seg ut.

Tore synes hun er intelligent og oppfinnsom. Jeg er mer avmålt i mine meninger (I grunnen er hun litt rampete)

Hvorfor vil hun ut? Hun stikker nemlig ikke av. Når hun er kommet ut, går hun fram og tilbake langs gjerdet og vil inn igjen. Men det klarer hun ikke. Der er gjerdet effektivt :-)

Vi er veldig redd for at hun skal forville seg ned på veien. Bilene kjører fort og her er uoversiktelig, så det kan bli alvorlig farlig for en liten hund. 

Det ser ut som vi må skifte ut en del av det nye gjerdet, det er for elastisk. Vi må heller sette opp et kraftigere gjerde. Kanskje det vil holde henne inne?