Hos veterinæren

Dette var dagen!
Beggge hundene skulle til veterinær for vaksinering. I grunnen en enkel affære, men når vi bor 80 km fra nærmeste veterinær, veien er stengt store deler av dagen og far i huset er lite mobil og kan kun forflytte seg ved hjelp av krykker, så blir et enkelt veterinærbesøk ei stor utfordring.

Timen var bestilt til kl.15.00.
Ønsket om å kunne kombinere vaksinering med fars time hos manuell terapeut, gikk selvfølgelig ikke i orden. Så vi stablet bur, hunder, mann og krykker i bilen og dro til Sortland, den blå byen ved havet. Sonny satt i buret og roet seg ganske fort. Frøya (den bortskjemte, som liker å sitte på fars fang under bilturen), var mindre tilfreds. Mannen med prolapsen var enda mindre tilfreds. Han syntes det var tungt å sitte i en bil så lenge, spesielt med en hund på fanget. Men fortidens synder innhenter ham. Han har selv ønsket at hunden skal sitte der, så nå må han lide for det.

Vi passet på å kjøre når veien var åpen, så vi slapp ventetid. I stedet fikk vi et par timer på Sortland til shopping. Ikke så enkelt med to hunder som gjerne vil ut og en mann som helst vil hjem :-( Men vi fikk tak i kustgjødsel til potetåkeren og medisin til den syke. For den saks skyld var turen vellykket. Brød, hundemat og kattemat ble også med i bagasjen hjem. Men mer interessante butikker var bare å glemme. For å si det kort, det var ikke stemning for shopping i dag.

Sonny har til vanlig god stemme. Hun kan ule, bjeffe, pipe, hyle - alt etter situasjonen og humøret. I dag prøvde hun seg litt på alle variasjoner, men det gikk fort over. Hun roet seg i buret og oppførte seg i grunnen veldig bra :-)

Etter en kort tur innom Kvalsaukan, dro vi til veterinæren. Vi har holdt oss til Sortland Dyreklinikk i alle år, så det var morsomt å presentere Sonny4 for personalet på klinikken. Vi får alltid god service der, og hundene får god behandling. Slik var det også i dag. Rune tok godt imot oss og begge hundene ble sjekket og fikk vaksinen sin.

Et besøk på klinikken er alltid spennende for hundene. Der er mange gode lukter, spesielt ute. Der kan de stå i evigheter og lukte på "tissestolpene". Dessuten stifter de andre interessante bekjentskaper. I dag kom en kjekk liten papillon tuslende inn, men da en stor svart puddel marsjerte inn døra, fikk Frøya nok. Hun ble irritert og ville forsvare Sonny. Men den situasjonen fikk vi avledet ganske fort.

Hjemturen gikk greit. Veien var åpen, så vi kunne kjøre rett hjem. Hundene var slitne, og det var vi også. Mannen i huset fikk endelig strekke seg ut, og hundene sovnet. Et år til neste gang..........

Vojemarka

Endelig søndag! Frøya og Sonny stod parat. Nå øynet de sjansen til en lang tur i marka. Vi ble litt forsinket, her skulle støypes fundament til to gjerdestolper, og siden far i huset fremdeles går med krykker, trengtes det en assistent. Men gjerdestolpene kom på plass, og så kunne vi dra.

Denne gangen fikk Sonny festet et kort bånd på vesten slik at det ble lettere å få tak i henne når hun måtte hankes inn. Og det fungerte.

Begge hundene var svært aktive. De trives kjempegodt på disse turene. Sonny fotfulgte Frøya stort sett hele tiden. Hun var litt forsiktig når hun skulle over grøfta, husket nok det grusomme dukkerten i veigrøfta. Men snart var alt dette glemt. Hun sprang overalt og klatret over stokk og stein. Hun fikk også gå over broene for første gang, riktignok i band. Elvene er farlige for en liten hund.

I dag møtte vi mange i marka - eller ..? Til å være Vestbygd var det mange. Kjenninger alle sammen. Trivelig å gå i marka og treffe venner og kjente. Vi stoppet og snakket med flere, og noen gikk vi sammen med. Hundene trivdes, de fikk boltre seg. Slike turer ønsker de hver eneste dag :-)

Vi møtte ikke elg i dag. Men når Frøya lukter elg, går hun rett bak meg med snuten i leggen min. Ellers bruker hun å springe foran meg. I dag reagerte hun tre, fire ganger på elg. Den skjuler seg nok mellom trærne, men hundene kjenner lukta.

Sonny var helt utslitt etter turen. Hun har sovet i flere timer, og hun har hatt en flott dag.

Gjerdet - fremdeles ingen hindring

Det tok ikke lang tid før Sonny hadde forsert gjerdet igjen. Hun bare klatret opp på planken - og gikk gjennom :-(

Nå var gode råd dyre - hva skulle vi gjøre. truslene om løpestreng var ikke reelle, ingen hadde lyst til å sette henne i bånd, der måtte finnes andre løsninger.

Så tok vi en bunt netting, festet nettingen på innsiden av stakittet, og vips var gjerdet ugjennomtrengelig. Sonny var innestengt. Litt arbeid ble det på oss. Først måtte plankene fjernes, så måtte nettingen klippes opp og festes på stakittet. Men det var verdt arbeidet.

Sonny oppdaget ganske snart at hun var innestengt. Misnøyen hennes kunne høres ganske langt utover i nabolaget. En lundehund har ganske god stemme, hun kan ule som en ulv, hyle og klynke  - alt etter hvilket humør hun er i. Og i dag brukte hun sin stemmeprakt på alle måter. Men vi gir oss ikke! Vi vant denne kampen. Valpen er inne i hagen, og vi bestemmer når hun skal få komme utenfor :-)

Vi har fått en ekte lundehund - gjerder ingen hindring

En del av hagen vår er gjerdet inn og der kan hundene kose seg sammen med oss. Men gjerder stopper ikke en liten lundehundvalp. Sonny har oppdaget en verden utenfor gjerdet, og dermed dukket det opp en ny utfordring: Hvordan komme seg på den andre siden?

Hun lurte lenge på dette, prøvde seg på flere løsinger, og så endelig.....

Frøya ble sjokkert over oppførselen hennes. Den snille, rolige Frøya har aldri prøvd seg på noe slikt. Hun kommer når vi roper (nesten alltid :-), henter Sonny når hun er ulydig, og passer på at hun ikke finner på altfor mye galt. Frøya er flink til å refse Sonny når hun synes valpen trenger litt korrigering, men til vanlig er hun veldig snill mot det nye familiemedlemmet.

Plutselig var Sonny ute av gjerdet, men hun ble fanget inn igjen med en gang.

Så observerte vi henne. Hun gikk bort til stakittet, stakk hodet ut og prøvde å finne det beste stedet. Og så kom lundehundens egenskaper fram. Hun lirket litt, brukte bevegeligheten i skulderleddene og presset seg ut. Ingen problemer der :-)

Javel, da var det bare å hente hammer, spiker og planker. Og siden far i huset går på krykker (og knapt nok det) er det mor i huset som må være snekker. Merkelig hva en får til når nøden er stor nok :-( Nå har vi lagt brede plankebord langs stakittet, og vi håper hun ikke kommer gjennom der de første ukene. Og innen den tid er hun forhåpentligvis bliltt så kraftig over skuldrene at hun ikke kommer gjennom. Mislykkes vi, må hun nok finne seg i å gå i løpestreng inne i hagen. Det er det ingen som ønsker, men vi tør ikke å la en liten valp gå på egenhånd. Til det er en spennende verden utenfor gjerdet altfor farlig

Hagearbeid er morsomt!

Det synes hundene våre. De elsker hagearbeid. Når vi drar fram trillebår, spade og annet utstyr, kommer de stormende mot oss, ivrige etter å "hjelpe til". Og den hjelpen består for en stor del av graving. Dette må være noe som ligger til lundehunden, de andre hundene våre oppførte seg ikke slik.

Lundehundene våre graver og graver. Hullene er trange og dype, ofte bruker de bare ene labben til å grave med. Og dersom vi har jord på spaden, kappes de om å få tømt den. De er energiske og pågående, det er umulig å få gjort noe annet når de setter i gang. Sonny, den lille valpen; oppfører seg likedan. hun er allerde blitt en mester i hagearbeid :-)

En plante eller to må vike, de er bare i veien. Røtter blir halt opp og bitt over, de gir seg ikke, alt skal bort. Og dette foregår med knurring og bjeffing, ikke sinte lyder, men energiske.

Utbryteren

Vi har gjerdet inne en del av hagen , der vi har terrassene. Og der kan hundene kose seg sammen med oss. De kan bruke terrasseinngangen og gå ut og inn nesten når de selv ønsker. I vår har far i huset flyttet litt på gjerdet, laget ny port og ordnet et par bed. Det blir veldig fint.

Men opp i det hele fikk han en prolaps i ryggen. Nå går han på krykker - når han klarer å bevege seg - og spiser tabletter. Hagen må bare vente til ryggen er mer samarbeidsvillig.

Og da benytter Frøya sjansen. Den rolige, snille, hunden som følger far som en skygge, ser sitt snitt til et lite opprør. Hun har funnet ut hvordan hun kan åpne porten (og det skjønner ikke engang jeg :-) og så går hun ut. Porten står vidåpen etter henne. Den svinger innover, så det er et stort mysterium hvordan hun får det til. Men når porten står åpen, er det en annen liten frøken som også benytter anledningen til en liten ekstra luftetur.

Så nå må jeg ut med hammer og spiker og stenge porten med ekstra lås. Vi kan ikke risikere å ha hundene på tur på egenhånd, bilene kjører fort på veien, her er uoversiktelig, og det er fort gjort å kjøre på en liten hund som lusker på veien Så den friheten tar vi fra dem. De får klare seg med hagen!

Ny tur i marka - en vellykket dag

Så skulle vi i marka igjen. Denne gangen hadde vi forberedt oss veldig godt, begge hundene hadde refleksvester (de har "handtak" og skarpe farger slik at hunden er lett å se og få tak i). Dessuten hadde vi med sekk som Sonny kunne få sitte i når hun ble sliten.

Det ble en flott tur. Sonny sprang så fort de små føttene kunne klare, og Frøya viste henne alle "luktestedene".  turen gikk på skogsveien, og Sonny var svært forsiktig med hvor hun gikk. Noen få ganger turde hun å gå utenfor veien. Valper lærer fort, men gårdagens bad var tøff lærdom :-)

Turen var svært vellykket. Sonny fikk hvile i sekken når hun ikke klarte mer, Men som småbarn flest kjenner hun ikke sin egen begrensning. Hun ville ut av sekken og soringe sammen med Frøya. Til slutt var hun så sliten at hun bare snublet i sine egne ben.

Nå ligger begge og sover. Vi kommer til å få en rolig kveld og natt med en valp som skal sove seg opp til en ny tur i morgen :-)

Første tur i marka - forviklinger i fleng :-)

Lørdag og tur, denne gangen skulle vi prøve oss i marka. Skogsveien var tørket opp, dette skulle bli en fin formiddagstur. Førya elsker disse turene der hun får lukte seg fram, sjekke hva som har skjedd siden sist og treffe venner og kjente.
Etter nøye overveiing bestemte vi at Sonny skulle være hjemme, hun var fremdeles for liten til en slik tur. Så vi ordnet oss ferdig og gikk så ut i garasjen for å fortelle far i huset at han måtte se etter Sonny. Men der satt han og ikke kunne røre seg. Ryggen hadde kollapset slik at han måtte få krykkene for i det hele tatt å komme seg på beina. Noen valp kunne ikke han ta ansvaret for.

Da var gode råd dyre. Skulle det bli tur, måtte Sonny være med. Ingen vei utenom. Så gikk vi av gårde. Da vi kom til skogsveien, fikk begge hundene gå løse. Det vi ikke visste, var at grøfta var full av vann. Og det første Sonny gjorde, var å plumpe ut i. En våt og fortumlet valp ble dratt opp i full fart. Hun var fortvilt, møtet med skogsveien og grøfta var et stort sjokk. Refleksvesten har "håndtak", så det var enkelt å dra henne opp, men hun gråt av sjokk og fortvilelse. Etter ei stund innenfor mors jakke kom hun fort i form igjen, riktignok litt våt og kald, men det gikk fort over. Vi gikk ikke hjem med en gang, men tok en kort tur i marka. Og der møtte vi Tracki, en blid og aktiv liten dachsfrøken. Men nå var Sonny så trøtt at hun bare ville gjemme seg innenfor jakken. Det er ikke greit å være liten valp på sin første tur.

Men flere utfordringer ventet. Da vi kom hjem, våte etter turen i regn, og med en enda våtere valp, måtte alle bade - hver sin gang. Det var heller ikke populært. Men nå ligger begge hundene og sover, trøtte etter tur og bad, mette etter en god middag. Håper vi får en bedre tur i morgen :-)

Er pinseria over?

En dag har vi supert vær, neste dag snør det. Vi har vært gjennom reinkalvria og pinseria, håper vi. Nå kan det bli sommer.
Gresset gror rimelig fort, i morgen må far i huset finne fram gressklipperen. Men siden han har vondt i ryggen, slipper han nok den første runden med klipperen.

Hundene koser seg ute. Hyttenaboene får gjennomgå, alle må få noen bjeff med på veien - enten de går opp eller ned. Hundene synes det er spennende med så mye folk. Til vanlig er det stille og rolig rundt oss, men i pinsa livner det til i hus og hytter. Og en lundehund lar ikke noe slikt gå upåaktet hen. Alle begivenheter blir kommentert, ganske høylydt.
Frøya har god erfaring på området, og hun prøver å lære opp lille Sonny. Heldigvis har ikke Sonny forstått vitsen med bjeffing. Men hun er lærevillig, så det er nok ikke lenge før hun er med i koret.
Blir de veldig ivrige, er det ikke nok med bjeffing. Da setter de snuten til værs og uler nesten som ulver.

Den nye terrassen er populær. Hundene gjemmer seg under den. Av og til krangler de dersom det blir for trangt, men bråket går fort over. Stort sett er de perlevenner og leker veldig godt sammen.

Sonny ligger på terrassen og ser på Frøya som er under

Mine ører henger ned.......

Sonny forandrer seg for hver dag, hun blir større og pelsen er i ferd med å bli rødere.

Ørene er vi veldig spent på. Når reiser de seg for godt? En dag står begge rett opp, neste dag henger det ene. Om morgenen bruker begge å henge ned, men så reiser gjerne det ene seg i løpet av kort tid - før det henger igjen.

En annen ting vi jobber med, er å få henne stuerein. Det begynte så godt, vi bar henne ut når hun hadde sovet, spist , lekt og hvis hun ikke hadde vært ute på ei stund. Dette fungerte godt. hun gjorde fra seg og kom inn igjen.

Men så ble det kaldt og vi fikk regn og snø. Da oppdaget vi at hun syntes det var behagelig å gjøre fra seg inne. Hun gikk ut, tisset kanskje litt, og så kom hun inn og gjorde fra seg resten. Og vi sa et klart NEI, bar henne ut og roste henne dersom hun gjorde fra seg ute. Og dette har vi fortsatt med. Hun gjør fra seg ute og er flink til det, men det ser ikke ut som hun forstår at hun skal være konsekvent med dette. Føler hun for å gjøre fra seg, setter hun seg ned der hun er - på kjøkkenet, i gangen, eller på parketten i stua.

Vi har fått mange råd fra "fortåsegpåere". Ei sandkasse skal visst fungere godt. Men det må være kun for katter. En lundehund som elsker å grave, ser på ei sandkasse som et sted å gjemme skatter - for etterpå å hente dem. Sonny elsker å grave.....

Nei, vi må nok regne med å bære henne ut svært mange ganger om dagen i ukene framover, så får vi håpe hun forståe vitsen med å gjøre fra seg ute - og bare der. Inntil videre blir gulvvasken en av hovedsyslene i huset for oss tobeinte :-)